Ikke bare gøy med by på landet - når kaffedoktor møter caffe latte..
23.sep.2007 @ 18:07
Urbane verdier har inntatt utkantnorge og by/land-konflikten har fått en uskikkelig lillebror i distriktene. Slaget står nå mellom de litt urbane og de litt mindre urbane strøk.
Alt er relativt, til og med urbanisme. I sin doktoravhandling ”Bygda som bustad,” skriver Marianne Villa at bygdene varierer i grad av ruralitet, fra de mest perifere og primærnæringsavhengige til de mer sentrale og ”urbane”. Og, fortsetter Villa, mens det tidligere var spredtbygde jordbruksområder som dominerte, er det i dag ofte de mer urbane bygdebyene og -sentraene som er bygdenes tyngdepunkt. Hva skjedde?
Det har foregått mye der vi liker å tro at tiden står stille. Den økonomiske strukturen i bygdenorge har endret seg radikalt de siste tiårene. Jordbruket spiller en langt mindre viktig rolle enn før, og nye arbeidsplasser har kommet til.
By og land, hand i hand
Den rurale økonomien er i økende grad blitt integrert i- og avhengig av nasjonal økonomi, samt dominert av urbane og globale aktører. Den geografiske mobiliteten har økt, og migrering foregår nå begge veier. Bygdene har blitt modernisert - forskjellene i levestandard og levesett mellom by og land er i stor grad borte.
I bygdebyene kombineres bo- og levemåter fra både bygd og by, skriver Villa. Skillene mellom det urbane og det rurale er i ferd med å utviskes. Med dette stilles bygdene overfor nye utfordringer - gjennom sosiale og kulturelle endringsprosesser. Bygdebefolkningen er blitt en heterogen gruppe. Hva gjør dette med livet på landet?
Sappusino, bag-u-ett og kebab
Bygdeboerne kan grovt deles inn i to typer bosetningsmønstre. På den ene siden er de ekte bøndene, de som faktisk driver jordbruk, er slektsbundne, og som virkelig bor spredt. De kjører traktor og lukter hendelesvis fjøs. Fra nå av kalt bygdebønder. På den andre siden er de som ikke driver i primærnæringen, de som samler seg i mer urbane typer bosetning – i tettsteder og bygdebyer.
Her finnes altså byen på landet, eller bygdebyen. Bygdebyen er forholdsvis urban. Siste kolleksjon fra HM adopteres relativt kjapt, og eksotisk mat får inntog på gatekjøkkenet. Et eksempel var pose-cappucinoen, som lenge het ”sappusino” på folkemunne. Eller baguetten, med ekstra trykk på u, som kom med et forvirrende utvalg tilbehør i egen bag-u-ettdisk. For ikke å glemme kebab-revolusjonen på medio 90-tall. (Strømmen alene har 14 kebabsjapper)
Gøy på landet?
Så, om det er slik at en del av de gamle skillelinjene mellom bygd og by har bleknet, kanskje man kan stille et annet spørsmål. Har bygdeurbanismen tatt by/land-konflikten ned på mikronivå? Har by/land-konflikten kommet til bygds?
Det ER ofte forskjell på bygdebønder og andre bygdeboere. Spørreundersøkelsen ”Ungdomskultur og flytting i Fjellregionen” fra 2003 viste at landbruksungdommen (bygdebøndene) i større grad enn andre bygdeungdommer vektla de idylliske sidene ved bygdelivet. Bygda representerte for dem det naturlige og fredsommelige, det trygge og gode. 42% av bygdeungdommene mente bygdelivet var kjedelig, mens bare 23% av landbruksungdommene mente det samme.
I spørreskjemaet ble ungdommene også presentert for en rekke ulike yrker og bedt om å angi hvor attraktive de syntes hvert av yrkene var. Resultatet viste jevnt over samstemmighet mellom landbruksungdom og annen bygdeungdom – med ett klart unntak: Bondeyrket ble vurdert som langt mer attraktivt av landbruksungdommene enn av deres jevnaldrende (med 41 vs. 12%).
På språket skal bonden kjennes.
Unn Røyneland forsket på dialektbruk hos ungdommer i Tynset og på Røros, og fant stor språklig differensiering mellom sosser og rånere. Ungdommen tar identitetsvalg gjennom dialektbruk, konkluderte hun.
Gjennom språket viser sossene hvem de orienterer seg mot, mens rånerne signaliserer at de tilhører en helt annen gruppe. Det oppstår dermed nærmest sosiolekter på bygdene, ikke geografisk avgrensede dialekter som før – språket ditt bestemmes ut fra hvilken sosial klasse du vil tilhøre.
Slaur og geni
Gunnar Jørgensen beskriver lignende motsetninger fra ungdomsmiljøet i Sogndal i sin artikkel ”Slaur og geni – om vedlikehald av sosiale og kulturelle ulikskapar i Bygdeby”
"Slaurene," eller hva vi vanligvis kaller rånerne, rekrutteres i hovedsak fra lavere sosiale lag og har røtter i den gamle bygdekulturen. Om kvelden dominerer de gatebildet i sentrum. De deltar ikke i organiserte fritidsaktiviteter og de er lei av skolen. Slaurene kan vanskelig tenke seg å flytte fra bygda og de har ingen ambisjoner om høyere utdanning.
Gruppeidentiteten til ”slaurene” utvikles i kontrast og motsetning til ”geniene”, skriver Jørgensen videre. ”Geniene” rekrutteres fra den nye middelklassen, de er organisasjonsaktive og skoleflinke. De reker ikke i sentrum og deltar ikke i bilmiljøet. Genienes dagligliv struktureres av skole, skolearbeid og de organiserte fritidsaktivitetene, og de trekker seg bort fra (eller er utstøtt fra) gatemiljøet i sentrum. Geniene har klare preferanser for byen og det urbane, og orienterer seg mot fremtidige voksenposisjoner i den urbane middelklassen.
Bonde er bonde verst
Soss og geni, slaur og råner. Bare oppfinnsomheten setter grenser. På Lesja, øverst i Gudbrandsdalen hvor jeg vokste opp, kalte vi gruppen som tilsvarer slaur og råner for ”brotare”. På samme måte som Røyneland beskrev situasjonen i Tynset har vi også tildels skarpe skiller mellom de ”urbane” dombæsingene (fra tettstedet Dombås) og deres nedlatende betegnelse på oss fra det mer rurale Lesja - Lesjaindianere.
Skillet var så sterkt at da vi på ungdomsskolen tenkte det var en god idè å be skolene i nabobygda på fest, var det aldri noen som kom. Ikke kom det noen invitasjon i retur, heller. Dombæsingene ville rett og slett ikke ha noe med oss indianere å gjøre.
Chris Rock spør i “Bigger and Blacker:” -Who is more racist, black people or white people? Black people, svarer han: -‘Cause we hate black people, too. Slik er det også på bygda.
Og slik går no’ dagan, krake søker make og like blir enda likere. Som resultat står vi med to ulike sfærer av bygdebefolkning, med dertil ulike ønsker for hvordan bygda skal representeres og utvikles.
Hvem vinner klassekampen om bygdenorge?
De strukturelle endringene har flyttet konflikten mellom by og land til til bygda. Rye og Almås etterlyser derfor et klasseperspektiv i bygdeforskning i sin artikkel “Social stratification and changing division of labour in rural Norway”. Dette er viktig fordi man finner en vedvarende ulikhet i distribusjon av kapital mellom by og land, men også på innsiden av bygdesamfunnet.
(R)urbaniseringen har endret bygdenorges sosiale mekanismer på en slik måte at det oppstår nye konfliktlinjer i rural sosiologi, og ikke minst på den politiske arena. Dette perspektivet er viktig å ta med i betraktningen for å se hvordan maktspill og diskurs foregår på bakgrunn av nye former for klasseskiller.
I rapporten ”Jordbrukets rolle som kulturbærer” skriver Daugstad, Rønningen og Skar at ressurssterke urbane mennesker kjøper landbrukseiendommer fordi de vil ha en bit av den rurale idyll. Dermed blir det aktuelt å spørre hvem som er de rurale og de jordbrukstilknyttede kulturbærerne – de tradisjonelle bøndene, bygdeboeren eller ”by-bonden” som bevisst shopper en rural livsstil?
Hvem vinner klassekampen om bygdenorge?
Kilder:
Mariann Villa (2005): Bygda som bustad. Norsk senter for bygdeforskning, rapport 1/05.
Astrid Meland, Dagbladet (2005). Råneren snakker dialekt og sossen knoter. 1/6-05
Gunnar Jørgensen (1993).«Slaur» og «geni» – om vedlikehald av sosiale og kulturelle ulikskapar i Bygdeby. I K. Heggen mfl. (red.): Ungdom i lokalmiljø. Perspektiv frå pedagogikk, sosiologi, antropologi og demografi. Oslo: Det Norske Samlaget.
Johan Fredrik Rye: Lokal kapital og arvelig bofasthet: Rurale ungdommers bostedspreferanser.
Karoline Daugstad (red), (2006) Jordbrukets rolle som kulturbærer. Rapport fra norsk senter for bygdeforskning 08/06
Johan Fredrik Rye og Reidar, Social stratification and changing division of labour in rural Norway.
(Tidligere publisert i Argument 4 2007)
Alt er relativt, til og med urbanisme. I sin doktoravhandling ”Bygda som bustad,” skriver Marianne Villa at bygdene varierer i grad av ruralitet, fra de mest perifere og primærnæringsavhengige til de mer sentrale og ”urbane”. Og, fortsetter Villa, mens det tidligere var spredtbygde jordbruksområder som dominerte, er det i dag ofte de mer urbane bygdebyene og -sentraene som er bygdenes tyngdepunkt. Hva skjedde?
Det har foregått mye der vi liker å tro at tiden står stille. Den økonomiske strukturen i bygdenorge har endret seg radikalt de siste tiårene. Jordbruket spiller en langt mindre viktig rolle enn før, og nye arbeidsplasser har kommet til.
By og land, hand i hand
Den rurale økonomien er i økende grad blitt integrert i- og avhengig av nasjonal økonomi, samt dominert av urbane og globale aktører. Den geografiske mobiliteten har økt, og migrering foregår nå begge veier. Bygdene har blitt modernisert - forskjellene i levestandard og levesett mellom by og land er i stor grad borte.
I bygdebyene kombineres bo- og levemåter fra både bygd og by, skriver Villa. Skillene mellom det urbane og det rurale er i ferd med å utviskes. Med dette stilles bygdene overfor nye utfordringer - gjennom sosiale og kulturelle endringsprosesser. Bygdebefolkningen er blitt en heterogen gruppe. Hva gjør dette med livet på landet?
Sappusino, bag-u-ett og kebab
Bygdeboerne kan grovt deles inn i to typer bosetningsmønstre. På den ene siden er de ekte bøndene, de som faktisk driver jordbruk, er slektsbundne, og som virkelig bor spredt. De kjører traktor og lukter hendelesvis fjøs. Fra nå av kalt bygdebønder. På den andre siden er de som ikke driver i primærnæringen, de som samler seg i mer urbane typer bosetning – i tettsteder og bygdebyer.
Her finnes altså byen på landet, eller bygdebyen. Bygdebyen er forholdsvis urban. Siste kolleksjon fra HM adopteres relativt kjapt, og eksotisk mat får inntog på gatekjøkkenet. Et eksempel var pose-cappucinoen, som lenge het ”sappusino” på folkemunne. Eller baguetten, med ekstra trykk på u, som kom med et forvirrende utvalg tilbehør i egen bag-u-ettdisk. For ikke å glemme kebab-revolusjonen på medio 90-tall. (Strømmen alene har 14 kebabsjapper)
Gøy på landet?
Så, om det er slik at en del av de gamle skillelinjene mellom bygd og by har bleknet, kanskje man kan stille et annet spørsmål. Har bygdeurbanismen tatt by/land-konflikten ned på mikronivå? Har by/land-konflikten kommet til bygds?
Det ER ofte forskjell på bygdebønder og andre bygdeboere. Spørreundersøkelsen ”Ungdomskultur og flytting i Fjellregionen” fra 2003 viste at landbruksungdommen (bygdebøndene) i større grad enn andre bygdeungdommer vektla de idylliske sidene ved bygdelivet. Bygda representerte for dem det naturlige og fredsommelige, det trygge og gode. 42% av bygdeungdommene mente bygdelivet var kjedelig, mens bare 23% av landbruksungdommene mente det samme.
I spørreskjemaet ble ungdommene også presentert for en rekke ulike yrker og bedt om å angi hvor attraktive de syntes hvert av yrkene var. Resultatet viste jevnt over samstemmighet mellom landbruksungdom og annen bygdeungdom – med ett klart unntak: Bondeyrket ble vurdert som langt mer attraktivt av landbruksungdommene enn av deres jevnaldrende (med 41 vs. 12%).
På språket skal bonden kjennes.
Unn Røyneland forsket på dialektbruk hos ungdommer i Tynset og på Røros, og fant stor språklig differensiering mellom sosser og rånere. Ungdommen tar identitetsvalg gjennom dialektbruk, konkluderte hun.
Gjennom språket viser sossene hvem de orienterer seg mot, mens rånerne signaliserer at de tilhører en helt annen gruppe. Det oppstår dermed nærmest sosiolekter på bygdene, ikke geografisk avgrensede dialekter som før – språket ditt bestemmes ut fra hvilken sosial klasse du vil tilhøre.
Slaur og geni
Gunnar Jørgensen beskriver lignende motsetninger fra ungdomsmiljøet i Sogndal i sin artikkel ”Slaur og geni – om vedlikehald av sosiale og kulturelle ulikskapar i Bygdeby”
"Slaurene," eller hva vi vanligvis kaller rånerne, rekrutteres i hovedsak fra lavere sosiale lag og har røtter i den gamle bygdekulturen. Om kvelden dominerer de gatebildet i sentrum. De deltar ikke i organiserte fritidsaktiviteter og de er lei av skolen. Slaurene kan vanskelig tenke seg å flytte fra bygda og de har ingen ambisjoner om høyere utdanning.
Gruppeidentiteten til ”slaurene” utvikles i kontrast og motsetning til ”geniene”, skriver Jørgensen videre. ”Geniene” rekrutteres fra den nye middelklassen, de er organisasjonsaktive og skoleflinke. De reker ikke i sentrum og deltar ikke i bilmiljøet. Genienes dagligliv struktureres av skole, skolearbeid og de organiserte fritidsaktivitetene, og de trekker seg bort fra (eller er utstøtt fra) gatemiljøet i sentrum. Geniene har klare preferanser for byen og det urbane, og orienterer seg mot fremtidige voksenposisjoner i den urbane middelklassen.
Bonde er bonde verst
Soss og geni, slaur og råner. Bare oppfinnsomheten setter grenser. På Lesja, øverst i Gudbrandsdalen hvor jeg vokste opp, kalte vi gruppen som tilsvarer slaur og råner for ”brotare”. På samme måte som Røyneland beskrev situasjonen i Tynset har vi også tildels skarpe skiller mellom de ”urbane” dombæsingene (fra tettstedet Dombås) og deres nedlatende betegnelse på oss fra det mer rurale Lesja - Lesjaindianere.
Skillet var så sterkt at da vi på ungdomsskolen tenkte det var en god idè å be skolene i nabobygda på fest, var det aldri noen som kom. Ikke kom det noen invitasjon i retur, heller. Dombæsingene ville rett og slett ikke ha noe med oss indianere å gjøre.
Chris Rock spør i “Bigger and Blacker:” -Who is more racist, black people or white people? Black people, svarer han: -‘Cause we hate black people, too. Slik er det også på bygda.
Og slik går no’ dagan, krake søker make og like blir enda likere. Som resultat står vi med to ulike sfærer av bygdebefolkning, med dertil ulike ønsker for hvordan bygda skal representeres og utvikles.
Hvem vinner klassekampen om bygdenorge?
De strukturelle endringene har flyttet konflikten mellom by og land til til bygda. Rye og Almås etterlyser derfor et klasseperspektiv i bygdeforskning i sin artikkel “Social stratification and changing division of labour in rural Norway”. Dette er viktig fordi man finner en vedvarende ulikhet i distribusjon av kapital mellom by og land, men også på innsiden av bygdesamfunnet.
(R)urbaniseringen har endret bygdenorges sosiale mekanismer på en slik måte at det oppstår nye konfliktlinjer i rural sosiologi, og ikke minst på den politiske arena. Dette perspektivet er viktig å ta med i betraktningen for å se hvordan maktspill og diskurs foregår på bakgrunn av nye former for klasseskiller.
I rapporten ”Jordbrukets rolle som kulturbærer” skriver Daugstad, Rønningen og Skar at ressurssterke urbane mennesker kjøper landbrukseiendommer fordi de vil ha en bit av den rurale idyll. Dermed blir det aktuelt å spørre hvem som er de rurale og de jordbrukstilknyttede kulturbærerne – de tradisjonelle bøndene, bygdeboeren eller ”by-bonden” som bevisst shopper en rural livsstil?
Hvem vinner klassekampen om bygdenorge?
Kilder:
Mariann Villa (2005): Bygda som bustad. Norsk senter for bygdeforskning, rapport 1/05.
Astrid Meland, Dagbladet (2005). Råneren snakker dialekt og sossen knoter. 1/6-05
Gunnar Jørgensen (1993).«Slaur» og «geni» – om vedlikehald av sosiale og kulturelle ulikskapar i Bygdeby. I K. Heggen mfl. (red.): Ungdom i lokalmiljø. Perspektiv frå pedagogikk, sosiologi, antropologi og demografi. Oslo: Det Norske Samlaget.
Johan Fredrik Rye: Lokal kapital og arvelig bofasthet: Rurale ungdommers bostedspreferanser.
Karoline Daugstad (red), (2006) Jordbrukets rolle som kulturbærer. Rapport fra norsk senter for bygdeforskning 08/06
Johan Fredrik Rye og Reidar, Social stratification and changing division of labour in rural Norway.
(Tidligere publisert i Argument 4 2007)
Kommentarer
Postet av: tynnøl
Artig å sjå bygdelivet i fugleperspektiv, men eg kjenner meg (sjølvsagt) ikkje att. Eg ser ikkje at bygdelivet er så ulikt bylivet. Det er dei same folka, berre færre. Vi ser på den same tv-en og har dei same rikspoliitikarane å klage på og dei same landskampane å gle oss til (brondefinale i morgon)Her på Lesja ser vi litt fleire fjell, og det hender vel oftare at vi klappar ei ku eller ein sau. Men vi hastar som andre mellom butikk, jobb, barnehage, fritidsaktiviteter, vennefester, lurar inn ei trimøkt, planlegg frisørtime eller shopping (eller tilogmed spa) ein gong fram i tid, les avisa, ryddar huset... Det meste er jo veldig likt! Det er heller det at livsfasene er ulike, singellivet er ulikt familielivet, er ulikt middelaldrende par med god råd, eller eldre som tenker mest på barnebarna eller fortida. Men by og land - den forskjellen er oppkonstruert - spør du meg.
Postet av: KEE, Skien
Som bonde opplever jeg og at det faktisk innenfor bondestanden er skarpe skillelinjer. Mye går mellom den profesjonelle heltidsbonden, som gjerne har høyere utdannelse fra DH eller Ås og deltidsbonden, som har markert mindre landbruksutdanning, ofte lavere total utdanningsbakgrunn, og som har lav inntekt fra selve gårdsdriften (mens en del av driftsapparatet gjerne nyttes utenom- snørydding, massekjøring etc). Ved siden av disse to er måneskinnsbonden. Han har høyere utdanning, er gjerne lærer eller byråkrat og har i bunn og grunn liten interesse av å skaffe seg gode inntekter fra gårdsdriften: Han er fornøyd hvis han føler at han holder jorda i hevd.
(Uff, blir veldig karikert dette...)
Og så hadde vi tidligere ett sterkt fiendskap fra konvensjonelle bønder mot økologiske produsenter. Denne kunstige rivaliseringen har heldigvis avtatt nå.
KEE
Postet av: ?
Her på øya i havet med 400 sjeler har vi faktisk egen kaffebar... Forskjellen med byen er at her er kaffen bedre, og så kjenner vi alle kaffedrikkerne. :)
Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/5533734
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/5533734
