Spaltet.netCtrl+D

Det vanligste kjennetegnet ved folk flest er ikke at de stemmer Frp, slik statistikk og slagord vil ha det til. Det mest typiske kjennetegnet ved folk flest er at de ikke vil vedkjenne seg at de er det. Ut fra denne observasjonen skulle man tro at de som innrømmer at de er folk flest ikke er folk flest. Hadde det enda vært så enkelt. Men nei, de er også folk flest, bare litt mer ekstremt folk flest enn andre. De eneste som er ekstremt folk ikke-flest, tror det er normalt å gå på butikken i bastskjørt.

Det er ganske gjennomsnittlig å tro man er bedre enn gjennomsnittet. Ber man ektepar anslå hvor mye de støvsuger, sier mannen gjerne 65%. Så sier kona kanskje 80 - og enda krangler de så busta fyker, fordi det er hybelkaniner igjen. Amerikanske high school-studenter ble spurt om deres sjanser til å få idrettstipend. Det ser ut som mange har en tøff tid foran seg, for mens nesten halvparten mente det skulle gå greit, er det i realiteten mindre enn 1% som får det til.

Og spør du folk flest om å rangere seg selv i forhold til gjennomsnittet på kriteria som utseende, popularitet, kjøre-egenskaper eller intelligens, så stemmer ikke summen av resultatet lenger med den klokkeformede kurven. På mystisk vis flytter den seg, i håpefull retning.

Nostalgiens rosa slør

Lake Wobegon er en fiktiv by i radioshowet A Prarie Home Companion, som også er filmatisert ved Robert Altman. I Lake Wobegon er alle kvinner sterke, alle menn kjekke, og alle barn over gjennomsnittet smarte. I programmet er Lake Wobegon barndomsbyen til verten Garrison Keillor, og illustrerer hvordan folk legger nostalgiens rosa slør over fortiden.

Jeg snakket en gang med en gammel mann. Siden jeg jobber med ungdom i Oslo ytre øst, kom vi naturligvis inn på temaet: ”Alt er verre nå”. Etter et par anekdoter fra meg, konkluderte han med at ”sånn var det ikke da han vokste opp”. Så kom historiene. Om stammefeider (gjengoppgjør), kreativ skulking (problematferd), kinaputter inn vinduet på lensmannskontoret (hærverk) og generelle guttestreker (kriminalitet). Likevel var alt bedre før.

Likere enn vi liker å tro

En ekstra følge av Lake Wobegon-effekten er at ikke bare tror folk de er bedre enn andre, de tror også de er enestående. Bertram Forer, psykolog og profesjonell gledesdreper, serverte sine studenter med en rekke spørsmål av den sedvanlige typen personlighetstest. Basert på denne (sa han) fikk hver enkelt sin skreddersydde profil:

”Du har et behov for at andre skal like og beundre deg, likevel er du ofte kritisk overfor deg selv. Selv om du har noen svakheter er du generelt kabapel til å kompensere for dem. Du har mye ubrukt kapasitet i deg, er disiplinert og viser selvkontroll på utsiden, men du er ofte bekymret og usikker på innsiden..”

Og så videre, og så videre. En skadefro Forer ba så studentene bedømme hvor godt de mente profilen passet på dem, på en skala fra 1-5. Gjennomsnittet endte på 4,26. Alle hadde selvfølgelig fått samme profil. Nå er nevnte egenskaper og bekymringer relativt allmennmenneskelige, så slik sett var det jo ikke direkte feil av studentene å kjenne seg igjen. Likevel sier kanskje historien noe om hvorfor det er, mot all formodning, mulig å tjene penger på stjernetyding.

Håp i hengende snøre

Folk flest leverer tippelappen hver onsdag og vel så det. Dette er ett av de mer sjarmerende trekkene ved folk flest, i hvert fall for oss kynikere som spytter i en hånd, legger et ønske i den andre og utmerket vet hvilken som veier tyngst. For en uovertruffen optimisme! Teoretisk sett er sjansen for førstepremie i lotto 1:5.379.616. Hvis du har 4 millioner kroner til overs kan du kjøpe deg en stusslig vinnersjanse på 20%. Hvorfor ikke sette pengene i aksjer?

Fordi folk flest er optimister. Oppskriften er enkel - alt ligger i riktig innstilling. Når man sitter og venter på 12-tallet og ser ellevern rulle ut, da har man ikke fått en helbom. Langt i fra, man har nesten vunnet. 11 og 12 er jo naboer! Og om man har mange tap på rad, da er det bare logisk at lykken snart skal snu. Dessuten - noen må jo vinne, Norsk Tipping tar da ikke alle pengene selv. Så hvorfor ikke meg, like gjerne som noen andre?

Som sagt, en smittsom og sjarmerende tankegang. Alvorlig søtt blir det likevel ikke før man går opp et optimist-nivå. I 1996 ble et bredt utvalg nordmenn bedt om å filosofere over de store spørsmål i livet, for så å skulle krysse av for svar i et skjema. Nesten 65% sa at de trodde på gud. Vel halvparten trodde på himmelen, og på et liv etter døden, mens ca 20% mente helvete virkelig eksisterer.

Dette er viktig informasjon. For oss vantro som lever under inntrykk av at slike fenomen begrenser seg til et par kommuner på sørlandet, fungerer tallene som en påminnelse om å kikke seg litt ekstra over skuldra. Samtidig er det noe som skurrer. Man kan vel rimelig anta at ikke mange tror på helvete uten å tro på himmelen. Dermed gjenstår 30% som ekslusivt himmeltroende. Og da tror jeg også det er rimelig å anta at det går en bratt og positiv korrelasjon derfra til antall lottorekker levert pr uke. Det er mye håp i hengende snøre.

Hjulet går rundt, men hamstern er borte

Folk flest vet ikke hva de vil med livet. Likevel vil de ha ett til, ett som attpåtil varer evig.
Man kan virkelig begynne å lure. Egentlig ville jeg ikke gå inn på dette temaet. Det er sensitive saker, og tross alt er jeg langt fra topp-sjiktet selv, så skal jeg leve som jeg preker, bør jeg vel strengt tatt slutte og preke. Men forestill deg nå hvor dum den gjennomsnittlige person er. Han klarer seg bra, men ikke særlig mer enn det. Han ligger på et funksjonsnivå der han er mest opptatt av å komme seg gjennom dagen, for så å legge seg i fornuftig tid så han kan komme seg opp til en ny dag. Forestill deg så at halvparten av folk flest er enda dummere enn dèt.

Intelligensnivået til folk flest er deprimerende. Hjulet går rundt, men hamstern er borte. Man kan ikke snakke om folk flest uten å nevne intelligens. Noe annet er bare jåleri. Man kan frykte å framstå arrogant, eller enda verre – bli mistenkt for å være blant dem som falskt benekter at de er folk flest. Personlig liker jeg ofte å framstille meg som en ektefølt slumromantiker, en venn av folket - slik Judi Dench i Notes on a Scandal tørt kommenterer Cate Blanchetts fetish for den kunstinteresserte arbeiderklassegutten:

”Snobbery manifested. As if he were a monkey who’d just strolled out of the rain forest and asked for a gin and tonic.”

Salig er den som intet vet

Og ikke nok med det, verre blir det. For selvfølgelig er det slik at jo dummere du er, jo smartere tror du at du er. De kaller det meta-kognitive evner, eller Dunning-Krugereffekten etter de som først forsket på dette. I korte trekk innebærer effekten at vi har en liten rektor oppi hodet som gir ros når han syns vi har gjort det bra. Uheldigvis er det sånn at han ikke kan være smartere enn summen av vår kapasitet på en bestemt oppgave. Jo mindre du vet, jo mindre vet du at du ikke vet, altså. Heldigvis blir rektoren mer realistisk om vi gidder å lære oss ting.

Det ser ut til at det vi trenger ikke er mindre jantelov, men mer. Mye mer. Samtidig burde Lake Wobegianerne få leve akkurat som de vil. Men så er det jo sånn at vi har innført et system hvor stemmen fra Homer Simpson teller like mye som stemmen fra navnebroren. Ikke for det, jeg er filantrop god som noen jeg. Alternativet har heller ikke vært å foretrekke, historisk sett. Men inniblant, når dustenes dårskap blir for tung å bære, finner jeg god trøst i følgende tese:

”Democracy is the theory that the common people know what they want..
and deserve to get it good and hard.”

(Tidligere publisert i Argument 3 2007)