Spaltet.netCtrl+D

Jada, jeg vet at drømmer er langt fra så fascinerende for andre som de er for en selv. Men nattens eskapader må bare dokumenteres - så vi alle blir klar over hvor syk jeg egentlig er.

Jeg tenker det tar vekk noe av presset jeg føler, for å framstå som normal.

Jeg gikk på en skole. Skolen var på fritidsklubben der jeg jobber, og elevene var både fra min nåværende klasse og fra barneskolen. Så langt, så vel. En relativt normal drøm. Men så kom jeg tilbake fra et par ukers ferie og ser et nyhetsinnslag fra klassen på tv.

Det var fullt oppstyr fordi –gud hjelpe meg – noen hadde gått til politiet og media fordi det var en som hele tiden prompa så fælt at det stinka i hele rommet. Vedkommende nektet å gi seg til kjenne, og det var paranoide tilstander. Alle mistenkte alle, ingen var trygg.

En av lærerne prøvde å megle, men det gikk ikke så bra, for han prata ikke norsk. Han ble bare stående forvirret og hjelpeløs i en storm av kaklehøner. Vi skulle sette oss i sirkel, men det gikk også skeis, for fire av jentene nekta plent å delta.

Vi må gi opp hele meglinga. Alle stormer oppbrakt ut av rommet, og jeg går ned i kjelleren for å hente sekken min i skapet. Etter meg kommer en jente, en ung jente indisk jente i sari og det hele. Hun har fått det for seg at jeg har gjennomskuet henne, presser meg opp i et hjørne og truer meg på livet så jeg ikke skal avsløre hemmeligheten hennes.

Så slår hun meg ned, og da våkner jeg og tenker at nå har siste rest av friske hjerneceller omsider forduftet.