Uendelig triste greier
Det var første skoledag i tredje klasse og jeg skulle møte klassen etter at mamma døde. Etter første time pakket jeg sakene mine sammen mens noen av guttene stod i en klynge litt lenger borte. De snakket halvhøyt, enten så jeg skulle høre eller så jeg ikke skulle høre; jeg vet ikke, men hørte gjorde jeg uansett.
Gunnar fortalte en vits: -Alle barna fikk julegave unntatt Tonje, for moren hennes var død av kreft. En latterlig dårlig vits som ikke en gang rimte. Jeg gikk ned på do, noe jeg aldri ellers gjorde, for den befant seg i kjelleren på en gammel, skummel bygning og minnet aller mest om et torturkammer. Der satt jeg en stund for meg selv og kastet opp til jeg bæsjet på meg. Da jeg kom til hektene, gikk jeg opp til læreren og sa jeg var syk, og så kjørte de meg hjem.
Litt senere på høsten dro vi på kortur til Bergen. Klare for byvandring skulle vi deles inn i grupper for vår egen trygghet. Vi stilte oss i klynge mens de voksne dannet en ring rundt. Så ropte ledsagerne opp navnene. En etter en gikk de andre barna til sin utkårede følgesvenn, og jeg ble stående igjen alene. Foreldrene som ikke var med på turen hadde på forhånd avtalt hvem som skulle passe på barna til de andre.
Dette var ikke som alle gangene jeg ble stående igjen sist i gymtimen, så mye skjønte jeg. Jeg ble ikke valgt sist fordi jeg ikke kunne sparke en ball, treffe en korg eller løpe fort. Jeg ble ikke valgt; simpelthen fordi jeg ikke hadde noen til å velge meg.
Jeg strammet meg opp, tenkte at jeg kunne alltids klare meg selv, det var riktignok skummelt å være i en stor by for første gang, men hvis jeg bare holdt godt tak i veska mi, så skulle det gå fint.
Dette øyeblikket er seriøst det lengste i mitt liv. Jeg får fremdeles litt vondt når jeg tenker på den lille jenta som står alene, omringet av folk på torget i Bergen. Jeg har lyst til å gi henne en klem og si at det kommer til å gå bra. Det vet jeg jo nå, selv om følelsen av å stå alene i et folkehav fremdeles ikke er helt fremmed.
Fikk lyst til å gi deg en klem nå, jeg. Men ikke si det til typen
Gir deg en stor god klem jeg, både til den lille inni deg og deg nå.
Den siste episoden høres litt kjent ut. Merkelig, for jeg har aldri vært på kortur til Bergen.
Aiii... noen ganger får vi mer enn vi ber om, ja... I beste fall kan vel slike situasjoner bli sporer til å finne ut mer om livet og hvordan man ønsker å leve. Klok og snill er vel det beste man kan bli her i verden. Men det er ikke alle som har et like bevisst forhold til det. Så stå på, og vær god mot deg selv.
Her får du en stor klem av meg også.
No vart eg sitjande litt sånn "tom" her framfor datamaskina. Dette var slik lesing som skapar intrykk, og denne gongen byrja eg å tenkje tilbake til det værste eg opplevde i min barndom, og det var ikkje særleg stas. No vil eg ikkje lese lekse lengre. No vil eg leggje meg.
Koselig er kanskje ikke ordet jeg ville bruke om denne historien, men det er et vemod og en sentementalitet i det du skriver som tiltrekker meg. Selv når historiene blir så brutale som dette. Jeg hører gjerne mer.
Og om du ikke vil la bloggen din flomme over av barndomsminner så kan du alltids lage en ny blogg: littlesandycowgirl eller noe i den duren. Hva sier du om det?
hvorfor bæsja du deg ut???
Når man kaster opp, hender det at man brekker seg så hardt at det renner ut alle veier. Det gjorde i hvert fall det da ;)
Takk for ærlig historie. Sånn åpenhet tror jeg man får mye igjen for :)
klem til både lillejenta og store Jenta :)
Hilsen Meg
vodan er barndomen hos barn?
stoor klem! ble adoptert fra barnehjemm når jeg var 14 før det var det mange som plaga meg fordi jeg var foreldreløs..=( føler med deg håper du har det betdre i dag!
Oi. Klump i halsen. - Forstår at eg er veldig sein åt kommentere - men denne var vakker av di han verkeleg hadde substans; fekk meg tilbake til då tante døde av kreft. Med min fetter på 7 og kusine på 1-2 igjen.
Dette er pur kvalitet. Takk for den rørande ærlege historia. *Klem* :)
En sekk med gode klemmer fra meg, slik at du kan ta den frem og få en god klem hver gang du trenger det, resten av livet
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/34763
