For meg er det ikke håp
10.feb.2006 @ 13:32
Abdi var 10, og det beste han visste var å spille biljard med de store gutta. Han kompenserte for sin foreløpig småvokste kropp ved å være desto større i kjeften. Foreløpig slapp han unna gjengjeldelser fordi han var en liten raring, men vi fryktet den dagen da han ikke var søt og morsom lenger. På skolen var han en bråkmaker; kastet stoler på lærere og skulket. Hos oss var han vilter, men stort sett snill og grei.
Said var 16 og hadde rukket å bli en sånn som voksne gir opp før de prøver. Han ranet, stjal, slåss og hadde allerede ganske tunge rusproblemer. Han hadde sittet på glattcelle flere ganger, hadde onde øyne, ingen sjarm. Når man prikker Said på skuldra, snur han seg ikke for å se etter en venn, han langer automatisk ut en knyttneve. Slik kjente i alle fall jeg ham. Det kan jo hende han hadde lysere sider som ikke jeg fikk se. Noens engler er andres djevler.
En kveld på jobb satt jeg flue på veggen og overhørte Said gi Abdi en uventet skjennepreken. -Du må skjerpe deg, sa han. -Gjør det ordentlig på skolen, respekter lærere og foreldre. Hold deg unna tull, du veit ikke hva du driver med!
Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg hadde tatt feil av Said, kanskje var han ikke gjennområtten likevel. Og da sa han noe som satte en støkk i meg som fremdeles sitter i. Han sa: -Det er ikke for seint for deg, Abdi. Du kan forandre deg. For meg er det ikke håp.
Hvordan kan en 16 år gammel gutt tenke at livet er over, at det ikke er mulig å gjøre opp for fortiden? Hvordan kan han tro at han er så maktesløs? Hvor gammel er han på innsiden? Hvor mørkt er hjertet?
Jeg så ham aldri mer. Sju år har gått og Abdi har blitt en riktig fin ung mann. Slett ingen uskyldsren svigermorsdrøm, men høflig når han vil, og stort sett blid. Jeg tror jeg sier meg fornøyd med det.
Said var 16 og hadde rukket å bli en sånn som voksne gir opp før de prøver. Han ranet, stjal, slåss og hadde allerede ganske tunge rusproblemer. Han hadde sittet på glattcelle flere ganger, hadde onde øyne, ingen sjarm. Når man prikker Said på skuldra, snur han seg ikke for å se etter en venn, han langer automatisk ut en knyttneve. Slik kjente i alle fall jeg ham. Det kan jo hende han hadde lysere sider som ikke jeg fikk se. Noens engler er andres djevler.
En kveld på jobb satt jeg flue på veggen og overhørte Said gi Abdi en uventet skjennepreken. -Du må skjerpe deg, sa han. -Gjør det ordentlig på skolen, respekter lærere og foreldre. Hold deg unna tull, du veit ikke hva du driver med!
Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg hadde tatt feil av Said, kanskje var han ikke gjennområtten likevel. Og da sa han noe som satte en støkk i meg som fremdeles sitter i. Han sa: -Det er ikke for seint for deg, Abdi. Du kan forandre deg. For meg er det ikke håp.
Hvordan kan en 16 år gammel gutt tenke at livet er over, at det ikke er mulig å gjøre opp for fortiden? Hvordan kan han tro at han er så maktesløs? Hvor gammel er han på innsiden? Hvor mørkt er hjertet?
Jeg så ham aldri mer. Sju år har gått og Abdi har blitt en riktig fin ung mann. Slett ingen uskyldsren svigermorsdrøm, men høflig når han vil, og stort sett blid. Jeg tror jeg sier meg fornøyd med det.
Kommentarer
Postet av: Mina
Nydelig og sterk historie. Viser at ungdom bryr seg om hverandre og kan si og se ting de voksne ikke klarer.
Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/729618
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/729618
