Ansvaret for voldtekt - hos offer eller overgriper?
Christin Aamodt gir motsvar i sin blogg: -Ja, det finnes voldtektsforbrytere der ute. Ja, de har vært der hele tiden, men hjelper det at vi holder oss inne? Er det vi som bærer det største ansvaret? Nei. Problemet og ansvaret ligger hos voldsforbryteren, han må stå for det fulle og hele ansvaret.
Aamodts forslag til løsning dreier seg om mer gatebelysning, mer politi, mer folk ute, bevisstgjøring, og om å spre en holdning til voldtekt som en totalt uakseptabel handling: -Damer skal kunne sove langs Akerselva om de vil, de er ikke fritt vilt av den grunn, skriver Aamodt og fortsetter: -Om søstra mi er 16 eller 56, dritings på byen, vennene hennes har stikki hjem, hun har ikke penger til taxi.., så er det på ingen måte hennes ansvar, på ingen måte hun som skal ta forholdsregler.
Aamodt mener at Haugsgjerds forslag innbyr til resignasjon. Jeg misliker insinuasjonen om at slike som vi (som syns det er en god idè å ta vare på seg selv under alle omstendigheter) bidrar til å godkjenne mytene om at jenter som ikke oppfører seg ”sømmelig” er medskyldige om de blir voldtatt.
Hvis vi ser bort fra elefanten i rommet en liten stund og prøver å sette opp noen generelle retningslinjer for hvordan det er lurt å opptre i offentlig rom, kan vi da være enige om følgende?
Lite lurt/dårlig planlegging:
Å drikke seg så full at man mister all selvkontroll.
Å ta snarveier gjennom Grønlands øde bakgater klokka tre natt til søndag.
Å legge seg til å sove ved Akerselva.
Lurt/god planlegging:
Å drikke med måte og kjenne sine grenser.
Å være årvåken, og holde et øye med hva som skjer rundt en.
Å ta en omvei om man føler seg utrygg, eller evt. hoppe inn i en drosje.
Hvorfor blir fornuftige råd plutselig kvinneundertrykkende når voldtekts-elefanten kommer inn i bildet?
Det er forskjell på normativ og deskriptiv evaluering av et problem. Ja, det suger skikkelig at det fins menn som gjør gatene utrygge. Det er virkelig, virkelig urettferdig. Det BURDE ikke være sånn.
Dessverre ER det sånn. Og dermed, for meg personlig, er det ikke nødvendigvis resignasjon å ta høyde for reelle forhold inntil den perfekte verden er på plass. Det heter å være gatesmart.
-Knowing when one can and cannot do battle is victory, står det i Art of War. -No leader should put troops into the field merely to gratify his own spleen; no leader should fight a battle simply out of pique.. Hence, the enlightened leader is heedful, and the good leader full of caution.
Man vinner lite ved å følge Christin Aamodt, og gå på tvers av all fornuft ut fra et prinsipp om at verden ikke burde være som den, dessverre, faktisk er.
Takk for det første edruelige innlegget i debatten så langt.
Ja har egentlig Cristian Aamodt noen erfaring i å være jente...? Ingen jenter med vettet i behold legger seg ved akerselva og sover bare for at Christian Aamodt sier at det SKAL være trygt!
Synd at han publiserer denne ideen. Det er jo alltids noen jenter som tar dette som en oppfordring til en slags ekstremsport.
Ellers så kan vi jenter selvfølgelig holde oss inne slik at vi ikke utsetter voldtektsforbrytere for overgrep...
Saga.
Jeg har litt lyst til å skille mellom det private og det offentlige her. Når det gjelder det offentlige, hva lov, stat og samfunn kan gjøre, så er det klart for meg at det er en rekke ting som kan gjøres av andre enn offeret. Og disse tiltakene burde gjøres! Når politikk skal utarbeides, er det helt essensielt å ikke skylde på offeret. Det er lite hensiktsmessig og et overgrep.
At det kan være fornuftig å ta taxi hjem fremfor å gå i mørke gater kan være sant, men det må aldri settes opp mot forebyggende tiltak! Den egentlig motsetningen for en politiker er: "Hvis kvinner tok drosje, kunne vi spart penger på gatelys." Det er her gatelys er det riktige valget.
I etterkant er det lettere og billigere for kvinner å velge de trygge alternativene.
Jeg har vært i Nairobi (aka Nairobbery). Der ble min bevegelsesfrihet begrenset. Jeg visste at jeg ikke burde rusle gatelangs med Nikon-kameraet over skulderen og lommene fulle av dollar nattestid. Da ville jeg bli ranet. Kall det gjerne resignasjon, men jeg tok mine forholdsregler. Det ideelle hadde selvfølgelig vært om ranerne hadde sluttet å rane. Man bør arbeide for å få ranerne til å slutte med det. Men inntil målet er nådd, kan det være lurt å ta hensyn til at ranerne faktisk er der. At et ran utelukkende er ranerens skyld, hjelper lite når du står der i boxeren og roper på hjelp.
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/3508256
Bloggosfæren har de seneste månedene vært full av skrift om kjønnsroller, direkte eller indirekte. Jeg har ikke lest alt. Ingen har vel egentlig rukket det. Kanskje med unntak av en aktiv Iskwew og en inderlig Mihoe, men trolig f&...
