Piken og leken
Lykkelige er de barna som får hente juletre på egen hånd. Hele høsten gikk med til speiding, intens jakt på det beste emnet. Jeg dro det hjem på en slede. Som regel måtte jeg forsere helvetesjuvet, ikke det fra Ronja Røverdatter, men mitt eget i miniatyr. De imaginære ulvene spiste meg opp om jeg ikke passet på. Hvis jeg unnslapp de ville dyrene, kom ofte cowboyene etter meg med lasso.
Jeg var enebarn og naboløs, så jeg lekte mye alene. Noen ganger var jeg rik baronesse og da satt jeg som regel på en trone av en pianokrakk med dyne som krinoline og delte ut almisser til folket fra en pung med lekepenger. Jeg var en samvittighetsfull adelsdame og tok godt vare på mine undersåtter. Andre ganger kunne jeg være grevinnen som hadde hemmelige stevnemøter med stallgutten. Da latet jeg som jeg snek meg ut av slottet (huset) og gjennom porten (grinda) på hesteryggen (sykkelen).
Ellers kunne jeg være nomade i Afrika, bo i telt av sauefeller, bære vann på hodet og spise brødskalker. Jeg besøkte ofte beverfamilien i Narnia, siden den hvite heksa bodde i et hull i bakken bak fjøset. En stund var jeg også kaptein på mitt eget romskip av stoler, kjeler og fjernkontroller. Jeg kunne teleportere både meg og mitt usynlige mannskap dit jeg ville, og bestilte matpiller fra mikrobølgeovnen.
Jeg hadde en onkel som jeg så utrolig opp til, for han bygde så fine lego-biler. Jeg var ikke like flink som ham, og det irriterte meg. Ett år fikk jeg en Shell-stasjon til jul, og det er ikke ofte jeg har vært så glad. Jeg skjønte jo ikke da at oljebransjen er ond og at jeg burde nektet å ta imot gaven på prinsipielt grunnlag.
Tiden har gått, tenk nå heter det ikke Norol lenger. Jeg har nesten sluttet å leke også. Det er ikke så gøy når man blir så blasert at man er helt sikker på at nissen ikke finnes og at bevere ikke kan snakke. Det umulige er ikke lenger mulig og fantasien er fargeløs.
Jeg sier det nok en gang: Jeg syns det fineste du skriver er dine barndomsskildringer. Jeg husker selv ikke så mange detaljer, men klarer fint å leve meg inn i det du skriver. Når man får barn selv så opplever man dessuten denne fantasien på nært hold nok en gang og det kan være med på at man selv finner tilbake til denne kraften.
Det må visst ha vært mange Lego-Shell stasjoner, for jeg hadde en også. Aner ikke hva som var så spesielt med den, men jeg likte min svært så godt også. Den var sikkert årsaken jeg senere i livet prøvde å innbille meg at Shell ikke er så ille som resten av oljebransjen.
Du store verden, hvor jeg tok feil!
Altså, du skriver jo suverent om disse minnene, og rammer dem inn med treffende betraktninger fra voksenhverdagen. Synes du høres heldig ut, jeg, som hadde et så rikt indre liv som barn... Men det hadde kanskje noe med den bittersøte skjebnen det er å være både enebarn og naboløs?
Dere er så greie! ;) Det kan være en karakterbyggende kombinasjon å være enebarn, naboløs og under oppdragelse av besteforeldre som mener vi fikk bein for å gå og lar bilen stå.
Jeg kjedet meg mye, men var også flink til å holde på med ting. Den tålmodigheten mistet jeg da jeg ble stor og den vil jeg gjerne ha tilbake. På den andre siden tror jeg at jeg vente meg til å leve i mitt eget hode. Det vil jeg gjerne bli kvitt.
Flott Tonje :) Begynte å tenke på hvor mye jeg lekte som barn og det jeg savner er den følelsen av hvor spennende det var hver jul og når ting var nytt, dette er ikke så enkelt nå når man er voksen.
*veive med armene* Hva tror du nissen føler når du sier at du ikke tror på ham! *se meget strengt på*
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/34524
