Spaltet.netCtrl+D

I dag, fra halv ti til fire, var jeg alene hjemme for første gang på nesten to år. Det var ikke riktig så spennende som jeg hadde håpet. Jeg gikk fra soverommet til badet i bare trusa, men ellers forløp begivenhetene omtrent som de pleier. Det er riktignok gøy å være alene hjemme, men det er ikke helt hæla i taket lenger.

Min kjære har reist til Frankrike på buddhist-camp, svigers er på ferie og her hjemme styrer jeg og byttingen (lillebror) showet som best vi kan. Jeg har blitt bestevenner med et lam som heter Kristoffer, oppkalt etter Christopher Reeves fordi han er lam i begge bakbeina. Et lamt lam, altså. Hvis jeg får det som jeg vil, rekker han å bli god og feit før han må dø. Krøplinger får ikke bli med i slaktebilen, så han får aktiv dødshjelp her på gården. Jeg håper noen kan slakte ham så vi kan lage lammelår, Kristoffer-koteletter og alskens godis.

Oppvekst på gård er en følelsesmessig karusellreise. Som barn er man gjerne glad i dyr, og ofte får man utdelt sin egen kalv som man får ansvar for å døpe og stelle med. Etter hvert som årene går og kalver blir okser og slaktedyr, kaniner kreperer og kattunger blir rent for mange og en dag forsvinner sporløst og mystisk, forsvinner sorgen over tap av kjæledyr.

Dette betyr ikke at man er mindre glad i dyrene, eller at man betrakter dem kun som vandrende pengemaskiner. Man godtar at de har sin plass- både i økonomien og i heimen, og vil selvfølgelig at de skal ha det best mulig mens de er her. Det blir kanskje litt vemodig å slenge Kristoffer på grillen, men han er faktisk så god at han er til å spise opp.