Spaltet.netCtrl+D

"Gå ut. Ikke bare ut, men forbi fellen som den programmerte elektroniske alder har fanget oss i. Gå ut, men ikke løp. Ta det med ro, se deg rundt. Glem blodtrykk, leddgikt og vektreduksjon. Legg i stedet merke til alt som omkranser landeveien, gågaten og motorveien. Gå, spasèr, spankuler, kom deg på sykkelen. Utforsk!" Slik (i min oversettelse) åpner professor i landskapshistorie John R. Stilgoe boka "Outside Lies Magic".

Her beskriver han små og store oppdagelser fra spaserturer i by- og landemiljø. Han har kapitler om veier og gjerder, om kraftledninger, postruter, stoppesteder og trikkelinjer. Ved første øyekast gir dette potensiale for en uhyggelig kjedelig bok, men det er det overhodet ikke. Stilgoe skriver så godt at jeg nesten kan kjenne lukta av parkeringsplassene. Han skriver om moteller, veikroer og bensinstasjoner langs endeløse amerikanske motorveier. Dette er steder hvor man kan spise, fylle bensin, strekke på bena, få en seng for en natt eller kjøpe med seg en kopp kaffe. Stoppestedene er ikke-steder, kun innrettet mot umiddelbart konsum, steder man ikke husker fordi hver eneste er lik den andre. Man vet ikke om man er i Utah eller Bremen. McDonalds smaker likt uansett. Dette er steder som er så ordinære at de nærmest blir usynlige, sier Stilgoe. Det er bare merket på kaffekoppen eller logoen på servietten som gir et varig minne.

"Er et motell på formiddagen et ledig motell", spør Stilgoe. Er det nedlagte, nedslitte motellet ledig? Hvorfor sier vi ikke at det er halvtomt? Eller halvfullt? Er en tomt okkupert av ville vekster og dyr "tom"? Dette kan synes som ordkløveri, men det er også et godt vitne om menneskets trang til funksjon og til å skille mellom natur og kultur. En tomt er ledig for utbygging, men den er ikke tom. For de tusenvis av livsformer som allerede bor der, er tomten hverken tom eller ledig. Gjennom menneskets øyne fremtrer landstykket imidlertid som en uutnyttet bit natur, et sted som venter på å få utdelt mål og mening av menneskehånd.

Stilgoe skriver videre om kjøpesentra og handlegater; steder hvor barnet har sitt første møte med oppdragelse i et markedssamfunn, flere år før skolen skal sette sitt preg. Her lærer barnet å gå pent, å ikke røre ting, å stå i kø, å betale for seg. Kjøpesentre gir foreldre handlefred ved å tilby lekerom til barna. Samtidig er nok ikke sjarmoffensiven utelukkende myntet på de voksne. Barna kan jo komme tilbake som modne forbrukere i framtiden. En annen observasjon Stilgoe gjør, er at de fargerike tegneseriefigurene på frokostblandinger har blikket rettet i høyde med barnehodets plassering i handlevogna, som for å utnytte barnegråtens makt over mor. Rema 1000 feirer jubileum og deler ut partyeffekter til barnehager mot at barna lærer seg Remasangen. Det er viktig å ta dem tidlig.

Hvor går grensen mellom markedsføring og manipulasjon, og hvor mye av dette klarer vi å leve med? Naomi Klein skriver i "No Logo" at da Wal-Mart nektet å selge Nirvanas "Rape Me", skiftet de like godt tittelen til "Waif Me". Prodigy måtte sensurere sin "Fat of the Land" da K-Mart Canada satte ned foten. Barbieproduserende Mattel saksøker artister for å bruke merkevaren Barbie som symbol. Store selskaper bruker enorme summer på å markedsføre varemerket sitt. De selger ikke produkter, men ideèr, livsstil, drømmer og image. Når de så har fått etablert et kulturelt symbol, være seg Nike, Barbie, Ikea eller Shell, gjemmer de seg bak opphavsrettighetene og saksøker de som vil tolke symbolet på egen hånd. Det underliggende budskapet er at kultur er noe som skjer med deg. Det er noe man kan kjøpe, men man kan ikke delta. De vil at merkevaren skal være lufta vi puster inn, men de vil ikke at vi skal puste ut. De er private, multi-nasjonale og styrtrike tankepoliti som får regjere fritt i selverklærte demokratier under påskudd av økonomisk vekst.

Da Nike kom i søkelyset på grunn av ekstremt dårlige arbeidsforhold i deres fabrikker, forsøkte de seg på en artig vri; de spurte Ralph Nader, lederen for det redeligste partiet i USA, om han ikke ville gå i bresjen for en kampanje med tema "Another shameless marketing strategy". Hva slags syk kombinasjon av uvitenhet, kynisme og skamløshet det er som kan få hjernene bak dette til å sove om natta, har jeg vanskelig for å forstå. Ralph Nader sa selvfølgelig nei. Gå ut, som John R. Stilgoe sier. Se deg rundt. Ta ingenting for gitt, se bak fasaden. Tenk utenfor boksen. Så spør du deg selv hvorfor tagging bekjempes med alle midler i boka, mens ulovlig reklame ikke engang verdiges et hevet øyebryn.

"Going to Disney World to drop acid and goof on Mickey isn´t revolutionary; going to Disney World in full knowledge of how ridiculous and evil it all is and still having a great innocent time, in some almost unconscious, even psychotic way, is something else altogether."

-Michel de Certeau