Spaltet.netCtrl+D

Jeg oppdaget tidlig at jeg ikke følte meg tilpass i fellesskapet. Jeg hadde ikke foreldre, som den eneste på en hel skole med kjernefamiliebarn. Foreldremøter og andre tilstelninger framstod som endeløse mareritt. Jeg var vanvittig sjalu på de andre barna som satt på fanget eller kunne be om penger til pølse. Det var ikke bare foreldreløsheten som plaget meg, men en hel rekke småting som jeg ikke fikk til å stemme. "Fy faen Tonje, du er så jævla spesiell," sa de, og jeg følte at jeg stod på utsiden og kikket inn, som en ren og mett utgave av piken med svovelstikkene. 

Jeg tilbrakte mye av tiden på barneskolen i en tilstand jeg kalte å ”bli borte.” Helt uforvarende kunne jeg få følelsen av at jeg ble omsluttet av en usynlig blob som fordreide stemmer og ansikt til en tjukk, ugjennomtrengelig grøt. Tiden stoppet og alle bevegelser gikk i sakte film, ting rundt meg ble uvirkelige. Jeg brukte enorme krefter på å skille ut en stemme fra de andre, forstå hva som ble sagt, finne et svar og uttale det uten å bli oppdaget. Jeg følte meg alltid litt på bar bakke, i fritt svev, anomisk, kvalm og fremmed. 

Når man føler at man ikke passer inn, har man to alternativer. Først valgte jeg en motreaksjon som gikk ut på å understreke annerledesheten. Jeg utviklet en voldsom forakt for det som var vanlig, satte opp et skille mellom sånne som meg på den ene siden, og streitinger på den andre og prøvde mitt beste for å gjøre det klart hvilket lag jeg var på. Samtidig syntes jeg det var irriterende å få kommentarer, jeg var ikke rar for å få oppmerksomhet, slik fienden lot til å tro. Langt i fra, det var et mye mer egoistisk prosjekt. Jeg gjorde det for å gjemme meg, for at de skulle la meg være i fred.  

Da jeg flyttet til Oslo, snublet jeg inn på So What. Det var som å komme hjem, sippete men sant. De spilte fin musikk, og jeg hadde aldri opplevd å høre yndlingslåtene mine bli spilt ute før. Jeg brukte opp hver eneste krone på klubben, hang der hele uken, dag og natt. So What var et fristed for snålinger; ungdommer valfartet fra hele landet for å finne likesinnede. Folk kunne gå i Star Trek-uniform, sykepleierdrakt, dyne, helsvarte gevanter med hendene i håndjern lenket til hals og mage, vi enset dem ikke. Når en stakkars sjelden streiting forvillet seg inn med allværsjakke, snudde alle seg mot døren i pinlig stillhet og tisket konspiratorisk. Det var utskuddenes hevn over majoriteten. Det var vakkert og veldig overflatisk.

Alt tar slutt en gang, jeg farger ikke lenger håret i regnbuens farger og trives i joggesko og olabukse, til og med en form for allværsjakke har jeg skaffet meg. Familien undrer seg: ”Hva er det som har skjedd med Tonje, hun har jo blitt normal!” Jeg har ikke kvittet meg med all den surt ervervede forakten, den stikker dypt og jeg er ennå ikke på et nivå der jeg kan være en menneske-elsker helt av meg selv, jeg trenger fremdeles at folk viser gode sider. I de siste årene har jeg imidlertid vært mer opptatt av å finne perler blant svin enn å avskrive hele rasen som uinteressant. Foreløpig har det gått ganske greit. Forhåpentligvis går det bedre i framtiden.