Forsvinner skylappene om man fjerner munnkurven?
De første dagene etter at TV2 trakterte oss med den nå beryktede dokumentaren ”Naive Norge” skrattlo jeg i forventning om enda mer moro når spøken ble avslørt. Jeg trodde ikke et sekund på at dette var noe annet enn en parodi. En fotograf av type Aune Sand, med hviskende stemme, blødmende formuleringer og veldig store følelser. Han minnet om en Robert Stoltenberg-karakter, og jeg ventet bare på å kunne godte meg: -Hva var det jeg sa?
Det kom ingen avsløring, verken fra kanalen, skuespillerne eller dokumentaristen. Himmel og hav, hvilken konspirasjon, tenkte jeg. Til og med Thomas Hylland Eriksen var med på spøken! Så ble det stadig vanskeligere å plassere filmen i parodi-boksen, og nå har jeg mer eller mindre innfunnet meg med at Christofer Owe er en mann med psykologiske trekk som gjør ham uegnet til å uttale seg politisk.
Uansett sådde dokumentaren frø som får det til å blomstre frodig i nettavisenes kommentarfelt. De samme reaksjonene så vi i kjølvannet av forskningsrapporten som pekte på at nordmenns alkoholvaner hindrer integrering, og nå nylig, da NRK Barnetimen bestemte å bytte ut ”negerkonge” med det mindre belastede ”sydhavskonge” i Pippi-hørespillet.
Det kommer tydelig fram i kommentarfeltene at disse menneskene ikke ser forskjell på integrering og assimilering. Det norske blir betraktet som en ting som allerede ligger der, ferdig til bruk, som en drakt man tar på seg. Det antas at det ikke er noe slingringsmonn i det norske, at vi alle er like. Begge deler er selvfølgelig feil, og det er ikke mulig å diskutere innvandringspolitikk med utgangspunkt i slike holdninger.
For hva er integrering? Integrering er når en bedrift tar høyde for mangfoldet blant de ansatte og ikke tvinger samtlige til å delta i en rotbløyte av et julebord. Integrering er når Ikea designer en hijab til de som måtte ønske seg dét. Integrering er når han som irriterer seg over karri-lukta i oppgangen i det minste tør å smake på, før han stempler tandoorien som en trussel mot den norske stat.
Jeg vet ikke hvor utbredt slike holdninger er, eller hvor alvorlig man trenger å ta dem. Men jeg tror ikke at disse menneskene har det godt med seg selv - jeg tror at følelsen av å bli oversett ikke er en god følelse. Kanskje er det best om man snakker med dem, kvitter seg med denne uviljen man har mot å gå inn i diskusjoner man mener holder et uakseptabelt nivå. Kanskje kan innvandringsdebatten løftes noen hakk, kanskje kan kritikernes trassige skylapper fjernes, om de ikke så desperat føler at de har munnkurv.
Ok, min teori her:
Homogen kultur -> (differensiering) -> flerkultur med potensiell konflikt -> (integrering) -> sameksisterende multikultur.
Feilen som begås er ofte å ikke se forskjell på en homogen kultur og en integrert multikultur.
Prosessen skaper en ny kulturell sfære (verdensbilde). Frykten for dette (å gi slipp på den gamle) er årsak til konflikter.
Og hva er egentlig "det gamle" som vi enkeltpersoner må gi slipp på, når det kommer til stykket? Er det ikke, i praksis, for en stor del bagateller?
Som å tilby et alternativ til wienerpølser, eller lage noe som alle kan spise. Som å bruke et annet ord enn neger. Som i USA: å la muslimske senatorer sverge på koranen. Som å arrangere inkluderende firmafester og la de som vil drikke seg snydens gjøre det i egen regi, etterpå.
Så mye av kritikken mot det flerkulturelle Norge rammer ting som virkelig ikke er vesentlige. Og det er synd, for det er mye å ta tak i - som er viktig.
Det norske folk er gjennomgripende rasister. Ikke så og forstå at de uten videre vil gå i tog for brenning av utlendinger, men fordi norsk blir sett på som best, på alle måter, uansett hvor molbo det er, og all utenlandsk innflytelse blir sett på som farlig eller i det minste skadelig. Det er nasjonalismen igjen, enda en gang.
Jeg tror ikke det norske folk er gjennomgripende rasistiske. Jeg tror det er en liten gruppe som er så ekstreme som de vi ser i nettdebattene rundt omkring. Så er det sikkert langt flere som går med fordommer de klarer å holde litt mer skjult. Men det store flertallet tror jeg egentlig ikke bryr seg så mye om slike ting til hverdags, de syns kanskje til og med det er spennende med mangfold og nye impulser.
Bagateller? :)
Det er ikke så mye de ytre manifesteringer av andre kulturer, som hijab eller tandoori (nam-nam!) eller at naboen faktisk ikke feirer jul eller whatever - det er erkjennelsen av at den kultursfæren man lever innenfor ikke er noe absolutt, at der finnes (skapes) noe annet, større, ukjent, utenfor denne (dvs. den multikulturelle sfære). Det man gir slipp på er realiteten hele sitt kulturelle verdensbilde.
Det er litt som å gå fra barn til voksen. I bunn og grunn en eksistensiell prosess. Men dette er man jo som regel ikke bevisst klar over. Kanskje derfor finner man noen mindre vesentlige ting å kanalisere sin uvilje mot.
Jeg skal være ufyselig arrogant, sitere min nyleverte masteroppgave og skrive:
In the words of Nancy Much: ”There is nothing that we can say about reality that is absolutely true; there is nothing that we can say that is outside of our own chosen or inherited and very particularistic discursive tradition with its representations of the world.”
However, in realizing that we are, on occasion, bound to be misled by our constructed realities - lies also our best protection against being wholly taken in by any particular vision one is submerged in. Peter Winch wrote that what we may learn by studying other cultures is more than simply realizing there are different ways of doing things. More importantly, we may learn different possibilities of making sense of human life.
Studying dialogue between Jewish and Arab school children, Couze Venn developed the idea of a critical hermeneutism that can allow people to “inhabit the other’s story in imagination.” This allows for a move towards a transgression of individualized understanding in favor of universalized communication, Venn states, and calls for a cosmopolitanism based in a universalized understanding of being. Thus, inter-cultural encounters should not be seen exclusively as situations imbued with stress, shock and pathology, but rather as profound opportunities for sensemaking and personal growth.
Hvordan skal man forklare såntno til mannen i gata, uten å tvinge ham gjennom en universitetsutdannelse?
Kulturvitenskap er en komplisert sak. I min egen intellektuelle utvikling er det vel kanskje noe av det siste jeg har begynt å få en forståelse av. (Makro-økonomi er en annen ting - har ingen forhåpninger her!)
Du kan aldri tvinge mannen i gaten til å "realize that's he's bound to be misled by his constructed realities" eller å "inhabit the other's story in imagination". Dette er vanskelig nok selv om man (tror at man) forstår hva det betyr!
Det er derfor offentlige debatter om dette sjelden fører frem, fordi flere eller kanskje alle av debattantene mangler en teoretisk innsikt - og denne kan man ikke formidle retorisk i løpet av en halvtime.
På den annen side, det sies at dersom man virkelig forstår noe, så skal man kunne forklare det på en så enkel måte at selv "mannen i gaten" kan forstå det.
Enig. Og sitter her med en parallelldiskusjon på MSN der jeg har forklart det i lektermer til min venninne "logopeden i gata." Det gikk forsåvidt greit det, eller hva, Brit? ;)
Tilpasset opplæring kalles det.
Ser ut som en interessant oppgave, forresten. Ligger den tilgjengelig på nettet?
"Kanskje kan innvandringsdebatten løftes noen hakk, kanskje kan kritikernes trassige skylapper fjernes, om de ikke så desperat føler at de har munnkurv."
Enig. Men jeg mener også at TV2 gjorde en redaksjonell blunder ved å presentere innslaget som dokumentar. Filmen burde ledsages av en debatt. Eller hva med en reell dokumentar om filmen? En annen ting er om TV2 i det hele tatt burde antatt filmen, uavhengig av sjanger og utfra objektive kvalitetskriterier.
Forresten, Tonje: Jeg er også nysgjerrig på oppgaven din.
I Morgenbladet i dag sier jo Owe at det ikke er en dokumentar, det er en sjangeroverskridende produksjon (mao; ingen regler gjelder for meg). Jeg gikk glipp av det. Og jeg har ikke videre lyst til å opprette abonnement hos TV2s nett-tv for å få sett det.
Mange gode poenger, Tonje. En ting jeg savner debatt rundt, er det faktum at skylappene og fordommen hos den andre siden i saken også kommer godt til syne. Når Mala Wang-Naveen i en ellers bra kommentar ureflektert legger til grunn at "langt ute på bygda" har ikke folk en tilstrekkelig utviklet kritisk sans til å se dårlig TV uten å ta skade av det, og når Morgenbladet (som jeg i min tid sluttet å kjøpe i en lang periode fordi de i sin universitetsutdannede, osloboende sneversynthet i fullt alvor fastslo at ingen spiste da kjøttkaker lengre) i dagens papirutgave stiller seg tvilende til om det kan være sant at Owe aldri har spist kebab - hvilken verden lever de i da? Å, jeg blir så oppgitt av sånne mennesker, særlig når de er ute etter å eksponere andres fordommer.
Ellers veldig interessant poeng, det med å bli kulturelt voksen.
"Integrering er når Ikea designer en hijab til de som måtte ønske seg dét."
Bruk av symboler som hijab og hakekors er ikke akkurat tegn på vellykket integrering...
Nei, Ørnulf. Det er et tegn på vellykket assimilering.
Rare greier det der med at vi ikke klarer å si noe som er absolutt sant fordi vi alle sitter sauset inn i vår egen kultur.
Men hva om vi ikke snakker om at sannheter må være allmenngyldige, men snakke om når (mine) sannheter er handlingsdrivende?
Det motsatte av relativisme blir plutselig ikke skråsikkerhet, men handling. Det synes jeg er en litt attraktiv idé..
Rare greier det der med at vi ikke klarer å si noe som er absolutt sant fordi vi alle sitter sauset inn i vår egen kultur.
Men hva om vi ikke snakker om at sannheter må være allmenngyldige, men snakke om når (mine) sannheter er handlingsdrivende?
Det motsatte av relativisme blir plutselig ikke skråsikkerhet, men handling. Det synes jeg er en litt attraktiv idé..
Bra innlegg, Tonje, men i kommentarfeltet ser jeg du har blitt lurt (som så mange andre):
"Som i USA: å la muslimske senatorer sverge på koranen."
Ingen i representantenes hus i USA sverger på noen religiøs tekst. De sverger å opprettholde grunnloven. På tross av at det er vanskelig å se på dagens USA er separasjonen mellom stat og kirke grundigere etablert i deres grunnlov (paragraf 6, med forbehold om dårlig husk) enn i mange andre demokratiske land, så kan heller man like eller ikke like evangelistenes innflytelse i dagens USA.
Kongressen var det visst: http://en.wikipedia.org/wiki/Quran_Oath_Controversy_of_the_110th_United_States_Congress
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/3027668
