Spaltet.netCtrl+D

I fjor feiret jeg julekveld hos min tantes familie. Vi var fem voksne (hvis man regner med meg), og tre barn. Det var koselig, selv om jeg var kvalm og nesten ikke orket ribbe. Vi åpnet gaver og jeg var selvfølgelig glad for alt jeg fikk, men konstaterte nok en gang at haugen minker med årene og at juleglede ikke er hva det en gang var.

Etter matgilde og gaveslabberas satte vi oss til dessertbordet og slafset riskrem mens vi snakket om løst og fast. I vendinger som jeg ikke har oversikt over, dreide samtalen seg mot et evig passende tema; døden. Først sa tante G. at jeg burde ha gått til psykolog da jeg var liten, etter at mamma døde, fordi jeg angivelig pleide å hoppe frenetisk. Så fortalte de at de hadde vært i en begravelse der innretningen som skulle senke kisten rolig og ærefullt i graven hadde sviktet, og at den døde mannen i kisten dermed hadde endt sin tid over jorden med flere meters fritt fall rett ned i jorden, med et påfølgende øredøvende brak som utløste pinlig fnising i et gråtkvalt publikum.

Etterpå snakket vi om våre egne begravelses-ønsker og ble enige om at vi alle ville kremeres fordi vi ikke hadde lyst til å bli markføde. Hele gjengen, min tolvårige fetter inkludert, lovet høytidelig at vi skulle se til at den av oss som måtte bli den første til å krepere, skulle bli brent. Bestemor ville helst ikke ha en hyklersk, kristen seremoni og jeg betrodde at jeg gjerne vil ha asken min tappet ned i do, som skjebnens siste ironi og et galgenhumoristisk feiende flott punktum.

Det hender jeg lener meg litt tilbake i slike sammenkomster; glir ubevisst fra deltakelse til observasjon. Familie er et underlig fenomen. Jeg er hjemme, men likevel ikke. Jeg har en plass, men føler ikke at plassen passer meg. Og nettopp derfor er plassen min, for ingen andre kunne passet så dårlig og samtidig være et selvfølgelig medlem. Plikt eller kjærlighet, det er nå bare sånn det er.