Spaltet.netCtrl+D

I dag har jeg hatt besøk av en journalist fra NRK. Han intervjuet meg om blogging over en kopp kaffe og en skål frokost-moreller ved verandabordet. Da han først ringte, sa jeg nei takk. Jeg har egentlig ikke særlig lyst til å være på tv, hvem vet hva jeg kan finne på å si i en presset situasjon? Jeg har lang erfaring fra muntlige eksamener, der jeg nok godt kunne blitt diagnostisert med samtlige personlighetsforstyrrelser i boka.

Men journalist Nesvold, for øvrig en meget hyggelig representant for pressestanden, hadde talegavene i orden, og da han til slutt oppsøkte meg på jobb, hadde jeg plutselig sagt ja; til og med til å bli filmet i den horribelt ukledelige Mega-uniformen de tvinger på oss.

Det skulle vise seg at tv-intervjuer byr på to hovedproblemer. For det første får man beskjed om ikke å se inn i kamera. Ikke tenk på en sitron, liksom. Ikke let med tungen etter den vonde tannen. Det er ikke noe sted jeg heller vil se, enn dypt og lengtende inn i kameralinsen. Ikke for å få en inderlig, Carl I. Hagensk kontakt med publikum, men bare fordi jeg må.

For det andre får man beskjed om å være naturlig. Det finnes vel ikke en situasjon mindre naturlig, enn de der man prøver febrilsk å fremstå som avslappet. Etterpå måtte jeg hilse på sauene, noe jeg strengt tatt ikke gjør hver dag. De er søte, for all del, og det hender jeg sier god natt til dem, men jeg har vanligvis ikke mer med dem å gjøre enn en gjennomsnittlig byboer, utover det at jeg må høre på breking og bjelleklang døgnet rundt.

Det var likevel ikke så ille å bli intervjuet. Ikke på linje med en rotfylling, som jeg hadde forventet, men mer som en lettere ubehagelig konsultasjon hos gynekologen. Det frister ikke til umiddelbar gjentakelse, men var heller ikke fullstendig avskrekkende.