Spaltet.netCtrl+D

Noen ganger når du våkner, vet du akkurat hva dagen vil bringe. Slike dager er ofte grå, det regner, du har sovet litt for lite eller litt for mye, du er snufsete og uggen. Du har en følelse av at du har sett alt før, du tenker at resten av livet kommer til å være akkurat som denne dagen. Du står opp, går på jobb, ser på tv, legger deg, står opp, jobber, glor og sover. Til evig tid. Andre dager er uforutsigbare, fulle av overraskelser. Noen dager skjer tilfeldigheter så merkelige at du ikke klarer å tro at de virkelig er tilfeldige. Det kan være både flaks eller uflaks, tilfeldighet deles ut blindt.

Likevel veier det seg opp i lengden. Mister du penger en dag, finner du en tohundrelapp noen måneder senere, når du er blakk og varm og har lyst på is. Det man legger i potten, tar man også ut. Verden vil tilbake til en balanse, et status quo. Kall det karma, rettferdighet eller verdens gang. Det er bare sånn kortene blir stokket.

Så i dag, da jeg trodde at livet mitt var kjedelig og grått, at jeg skulle våkne og legge meg med de samme tankene til jeg råtnet vekk og døde, var dagen da verden bestemte seg for å utjevne potten. Jeg dro meg ut av senga og på jobb. Jeg var i ferd med å pakke om ti kilo pultost da jeg hørte navnet mitt.

Jeg gikk ut i butikken og speidet lokalet for å finne mannen bak stemmen. Blikket landet på en voksen mann bak varmedisken. Jeg syntes han så kjent ut, men hjernen min registrerte ikke helt hva som foregikk, jeg var kanskje pultostforgiftet. Da jeg tok en titt til derimot, hørte jeg først en studioapplaus, så stemmen til Tore Strømøy i det fjerne. Det var nesten som å se inn i et speil, et narrespeil som gjorde meg til en tjue år eldre mann. "Å... Hei pappa", sa jeg.

Nå høres dette kanskje ikke så merkelig ut for de fleste, å få besøk av faren sin på jobben. Men vi har ikke sett hverandre på ni år og kjenner hverandre ikke særlig godt fra før, så det var en merkelig situasjon. Familiegjenforening i en stank av pultost, rakefisk og masete kunder gir en slags ut av kroppen-opplevelse. Det er en rar følelse, å se noen så lik seg selv som man ikke kjenner i det hele tatt. Når man i tillegg stadig blir avbrutt av folk som skal ha seikarbonader på tilbud, blir det bare helt hakkendes vilt.

Da det hele var over, skulle min kjære kollega opp for å trekke fredagens vinlotteri. Jeg tar aldri lodd, men i dag var jeg helt sikker på å vinne. I dag var nemlig potten forskjøvet i retning meg, min verden hadde gått av skinnene, var på et annet spor. Jeg ble ikke overrasket i det hele tatt da hun kom tilbake med premien; en flaske Osborne Solaz Tempranillo Cabernet Sauvignon 2001, product of Spain. Jeg var bare litt redd for å forulykke på veien hjem, man vet jo faktisk aldri hva dagen vil bringe.