Æresdrap og hjelpeapparatets symbolfunksjon
Jeg gikk på jobb og regnet med at det kom til å bli snakk om hendelsen, siden fritidsklubben min ligger i samme bydel. Men så viste det seg at Sobia Khan hadde begynt i ny jobb hos oss dagen før hun ble drept, og at lillebroren er en av ungdommene vi kjenner til fra lokalmiljøet. Med ett var det ingen vanlig nyhetssak lenger, med ett ble det virkelig.
Det første som slår meg i magen, er at det sitter en gutt et sted i byen. Han har gått gjennom noe av det mest utenkelige et menneske kan oppleve. På en helt vanlig søndag kveld, da han ante fred og ingen fare, kom han hjem til et syn ingen kan forestille seg. Hans tre søstre var drept med pistol og øks, og gjerningsmannen var hans egen bror.
Når jeg tenker på denne gutten, hvordan han har det og hva han har foran seg i tiden som kommer, blir jeg direkte kvalm når aviser og tv-debatter lokker de vanlige synserne til å stille opp og slå politisk mynt på tragedien. Det er direkte frekt, blottet for både smak og takt – å koble dette til æresdrapdiskusjonen, i det minste før vi vet mer om hva som egentlig har skjedd.
Det neste som slår meg er en mer ironisk form for tristhet. Lillebroren kollapset etter avhørene, han er nå i sjokk og har sluttet å snakke. Han og de rundt ham må kjempe for å få hjelp. Dagbladet skriver at de ringte 113 og fikk beskjed om at dette ikke var en ambulanse-sak, men noe for legevakta. Dagen etter ble det en ny tur på legevakta, der 20-åringen måtte sette seg på venteværelset og vennene etter hvert ga opp. I går brukte broren, som er sjåfør for legevakta, sine kontakter for å få oppmerksomhet. Men også da fikk han bare en samtale med en sykepleier, som ville gi ham innsovningstabletter.
Det er et sørgelig beskrivende symptom på hvordan systemet fungerer, at samtidig som hovedpersonen i tragedien må banke desperat på dører for å bli hørt, samtidig som vi er utrolig ivrige til å diskutere hvordan psykiatrien svikter, så forbereder bydelen en minnestund der deltagerlista er lang som dårlig samvittighet er vond: Sosialarbeidere, psykologer og alt som kan krype og gå av profesjonelle er innkalt.
Det er liksom lettere å ta tak i traumene til de som er indirekte berørt, vi føler liksom at vi har gjort jobben vår når vi har fått snakket ut og markert hvor triste vi er. Mens lillebroren som var vitne til alt dette, blir avvist, og vennene blir påtvunget rollen som kriseberedskap – et ansvar de ikke bør ha alene.
Det hadde kanskje vært greit om hjelpeapparatet hadde noe mer enn en symbolfunksjon.
enig enig enig!!!
Hør! Hør!
huff.
Det er vondt å være nær sånne ting, og noe av det vondeste er å se hvordan pårørende eller involverte ikke får den hjelpa de burde hatt. kunne ha trengt. Hver eneste gang jeg har hatt nærmere kjennskap til det som blir "kriminalstoffet" i avisene har jeg blitt forbanna på hvordan de behandler det. De har behov for å peke ut skurker og helter som ikke alltid finnes, og ofte er skurkene også ofre; spesielt i "kriminalstoff". Jeg snakker generellt sjølvsagt; jeg kjenner ikke saken utover avisene.
Jeg trur det er ålreit at det breiere omeign får muligheten til å bearbeide også. Bearbeidinga av følelsene til de som er nærere berørt tar ofte mye lengre tid, og trenger å vare i mange år. Håper han får bedre oppfølging på sikt.
Støtter de tre andre; det er til å få vondt i magen av.
Takk.
Jeg er glad noen har skrevet noe fornuftig om dette, jeg har ikke hatt tid eller overskudd selv. Jeg reagerte så veldig på at det umiddelbart ble slått opp som æresdrap i media bare fordi det var mørkhudede mennesker involvert. Noe som er en familiær tragedie skal plutselig blåses opp som noe helt annet. Ikke bare gjør det meg kvalm, men det sier noe om at det er en lang vei til vi kan være fri for fordommer og rasisme.
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/2244950
