Jeg registrerer at bærumsungdom har gjort seg
mektig upopulære i skibygda Hemsedal. Horder av dem har levd livet i romjulen; drukket, slåss og knust inventar. Hemsedølene nekter nå å ta imot folk under 23 uten følge, selv om den 100000 kroner store boten allerede er betalt.
Debatten raser og enkelte stemmer synes det er stigmatiserende å henge ut en folkegruppe på denne måten.
I min egen spede ungdom dro jeg på interrail sammen med tre venninner, og i Budapest møtte vi våre første bærumsgutter. En av dem var vel strengt tatt fra Asker, men det går for det samme i min bok. Jeg hadde aldri møtt en blærums-soss før, så for meg overgikk dette i eksotiskhet Heike, den tyske kunstneren som bodde i Philadelphia og delte hotell med oss i Firenze. Heike var verdensvant, lærte oss å krysse livsfarlig trafikerte italienske gater, og han gjorde sjarmerende gentlemansaktige tilnærmelser som jeg var litt redd for, siden han var godt over 30 og ganske tynn i håret. Til og med minnet om Nathan, amerikaner, prikk lik Keanu Reeves og attpåtil delvis sioux, blekner i sammenligning med guttene fra ytre vest.
Preben, Mikke og en haug av deres artsfrender plukket oss opp på et utested i Budapest. De trodde vi var svenske og ble antagelig skuffet. Jeg skjønner ikke helt hvorfor de ville ha noe med oss å gjøre. Kanskje var de ute etter slumming, noe som kan høres logisk ut fordi de tutet ørene våre fulle med hvor farlig det skulle bli for oss når vi flyttet til Oslo, spesielt om vi oppholdt oss på Grünerløkka. Da vi var på plass i byen tok de oss med på Tønna; den verste, ekleste gangsterbula som var folketom da vi kom fordi det nettopp hadde vært skytedrama der.
I tillegg var vi såpass primitive at vi drakk øl, noe de ikke syntes jenter skulle gjøre. Det kunne riktignok godtas om pilsen kom i små glass. Vi fikk gang på gang høre om kvadratmeterprisen på tomter i Bærum, og ble innstendig bedt om å sammenligne med tomteprisene på Lesja, men det hadde jo ikke vi greie på. Eiendom på Lesja går stort sett i arv.
Latteren satt løst da vi kom hjem til hostellet en kveld og oppdaget at Preben hadde forsøkt å beføle samtlige fire på låret under bordet og trodde han skulle komme seg unna med det. Etterhvert satte latteren seg fast i halsen da det viste seg å være klin umulig å gå ved siden av ham uten få den slappe, desperate lanken hans i hånda.
Vi var underlig nok ute med dem et par ganger i Oslo også. En gang hadde jeg lagt fra meg en hundrelapp på bordet, som en av vennene deres stjal, men som Mikke sørget for å få tilbake etter godsnakking med skurken på do.
Mitt første møte med Bærum er kanskje ikke helt representativt. Jeg kan også huske et nachspiel for noen år tilbake der vertene faktisk reiste seg opp, fulgte oss til døra, tok oss i hånda og ønsket oss vel hjem da vi gikk, og det har jeg aldri opplevd på østkanten. Der er du heldig om folk holder seg våkne til siste gjest har gått.
