Spaltet.netCtrl+D

Han var en gammel mann. Vel, strengt tatt var han nok ikke så veldig gammel, bare mye eldre enn sine førti år. Tander som aske hadde han blitt, og veik i vinden der han gikk i ett med klippene. Ingen visste at han var der. Konge i eget rike, uten undersåtter.

Naken var han også, alle sine dage. Akkurat dèt var hans minste problem. Det ble aldri særlig kaldt. Noen ganger pøste regnet ned, og da søkte han ly i en hule. Så drakk han seg utørst på sølepytter, for det fantes verken elv eller kilde – ikke annet enn mil etter mil med salt hav på alle kanter.

Alt han så var vann, himmel, sol og måne. Fra bunn til topp var det bare tredve meter, og selv om han gikk så sakte han kunne for at tiden skulle gå litt fortere, nådde han rundt kysten på fem timer. Dag ble til natt og dag igjen, og det som kom var alltid det samme som det som gikk. Han klamret seg til overlevelsen, ventet. Og holdt det gående, alltid fra hånd til munn, aldri planlegge, aldri utsette. Alltid leve samtidig med livet.

En gang i året kom skilpaddene for å legge egg. Dette var høydepunktet, både selskap og selskapsmat på en gang. Ellers var han bunnløst ensom. For det meste satt han på en smal strand i nord og funderte på om det var noen der ute. Så gikk han til gravkammeret og kjente hvor mye han savnet dem. Der snakket han med seg selv, for å holde talen i trening - fortalte seg om den lille gutten som dro på oppdagelsesferd over livsfarlige, knivskarpe klipper i sør.

I nattemørket kom historier fra gamle dager, da folket hans levde i overflod av hummer, krabbe, blekksprut, sjøfugl og duer. Etterhvert ble det vanskelig å jakte, og i stedet karvet de ut jordlommer mellom steinene. Der dyrket de banan, kokos, taro og ti shrub, som var så søt at alle hadde tannverk hele tiden, i hvert fall til tennene falt ut. Slik overlevde de, på en måte, til også jorda var utarmet.

Han forbannet seg over at trærne på øya hans ikke vokste seg noen meter høyere, slik at han kunne hogge ut en kano og reise langt, langt vekk. En fjollete idè, tenkte han nok fort. Han hadde jo ikke øks en gang. Så drømte han videre om eldgamle legender, da de kom på jevnlig besøk fra naboøyene, bare noen dagers reise unna. Da byttet de til seg stiklinger og stein til redskaper mot papegøyefjær og nye koner.

Men dette hadde han aldri opplevd, han hadde bare hørt de eldre fortelle om fremmede land og folk.

Hvorfor hadde båtene sluttet å komme den gangen for lenge siden? Var det gudenes forbannelse? Eller var de døde, slik alle hadde gått bort rundt ham selv? Kanskje var det bare røverhistorier bestefaren hans hadde fortalt i sene kveldstimer. Hadde han visst at naboene nå levde så stusslig at de spiste sine døde, hadde han kanskje ikke ønsket at de skulle komme. Uansett hadde de ingen måte å redde ham på, skogen var borte hos dem også. Uten trær - ingen båt. Men dette visste han ikke, han visste ingenting.

I fire hundre år fødde øya dem. Etter at handelen tok slutt overlevde de hundre år til på en slikk og ingenting. Så døde de, en etter en, og han stod igjen alene. 29. januar 1606 gikk Pedro Fernandez de Quiros i land. Da var den siste mann på Henderson forlengst død. Men ikke begravet. Han lå der på stranda, slik han hadde ligget hver eneste dag – til siste pust omsider ebbet ut. Så tok solen sitt av huden og rottene forsynte seg med resten til det bare var hvite bein igjen. Han etterlot seg ikke andre spor enn et forvitret skjelett og fiskeskrottene han hadde spyttet ut i årenes løp. Og slik gikk det til, med siste mann på Henderson, han som trodde han var siste mann i verden.

Takk til Bak Skyggene for en helt forferdelig oppgave. Det var siste gang jeg prøvde meg "skjønnlitterært", i hvert fall.

Les mer om Henderson her og ønsk Gbang lykke til - han som skal skrive synopsis til sin drømmefilm.