Spaltet.netCtrl+D

I natt ramla jeg ut av senga. For folk flest er dette kanskje ikke noen bemerkelsesverdig sak. For meg blir det imidlertid til en tanke jeg tar med meg gjennom dagen  - og trekker fram og grunner over med jevne mellomrom.

Jeg sover nemlig i en loftseng, så spranget er på nesten hele to meter. Jeg skulle opp og drikke vann og vips – så lå jeg gulvet.

Det gikk i sakte film, som jeg har hørt det ofte gjør når livet står på spill. Jeg rakk å tenke: -Faen, dette går aldri bra. Nå blir det gips og krykker. Også jeg som skulle spille squash på torsdag, nå tror de sikkert at jeg skulker.

Så ble jeg liggende rolig en lang stund og kjenne på hva kroppen hadde å si om den brutale behandlingen den hadde fått. Kragebein OK, hofteledd på plass. Armer og tenner like hele. Ingen smerte noe sted.

Et mirakel!

Nå er jeg overbevist om at jeg ble født som ninja, men byttet om på sykehuset. Eller eventuelt kan jeg søke om helgenstatus. Så kan dere valfarte hit for velsignelse og helbred.

Dessverre er forklaringen heller ganske så prosaisk. Antagelig lønner det seg å slappe av i musklene når man tryner. Så kjedelig det er å være realist.

Uansett. Dagens tema er ”guilty pleasures”, og her kommer ti låter som ikke tåler dagens lys i musikksamlinga. Jeg vil ikke akkurat si at jeg skammer meg over dem. Det er mer som at jeg sjelden averterer at jeg hører på slikt. Ikke av skam, men av moralsk overbevisning og etnisk ubehag.



Noen låter er jeg bare for gammel til å kunne vedkjenne meg:

We not giving up med Machel Montano & Doug E. Fresh er masete, plagsom og litt vel populær blant en aldersgruppe jeg ikke burde identifisere meg med. Men den er fryktelig fengende, og gir meg mystisk lyst til å lære å riste på rompa.

Trick Daddys Sugar (Gimme Some) har gått på repeat en stund, skulle jeg fortalt nøyaktig hvor mange ganger den har blitt spilt i løpet av en uke ville jeg rødmet ukledelig. Fergies nye single, London Bridge er styggfin. Samme er fremdeles Ante up med MOP.

Andre artister prøver jeg å unngå å nevne fordi jeg rett og slett føler meg litt for blek.



Dre, Snoop “Fo' shizzle ma nizzle” Dogg, Tupac og DMX har vel ikke akkurat sånne som meg i tankene når de lager musikk. Og selv om jeg ikke har typisk skinny white ass, så føler jeg med jentene Sir Mix a Lot disser i Baby Got Back:

So I'm lookin' at rock videos
Knock-kneeded bimbos walkin' like hoes
You can have them bimbos
I'll keep my women like Flo Jo

Brand Nubian er blant dem som sympatiserer med the five percent nation of Islam - som mer eller mindre mener at ”the blackman” er gud og det opprinnelige mennesket. Jeg ser ikke helt min rolle i den sammenhengen. De sier de hverken er anti-hvite eller pro-black.

Men lell da gut:

Won't be satisfied until the devils -I see them all dead.
Do you think a nigga forgot? Matter fact
My triggers hot, you blink you gettin shot
And if the weathers hot, your bodys gonna stink when it rot
My brother is sending me more guns from down South..
You be fucking with my turf when you be fucking with my race; now face your maker and take your last breath; the time is half-past death..
It's the Armageddon. Go into the garage; find that old camouflage.
Take nothin lightly, crackers shootin nightly

Mos Def skal ikke nevnes i riktig same åndedrett som ovennevnte, men jeg klarer ikke helt la være å fnise når jeg nynner med på Umi Says:

I want black people to be free
Want my people to be free

Det er jo ikke det at jeg ikke vil ”free the black people”, tvert i mot. Men jeg føler liksom litt på det at jeg tvinger meg inn i en klubb der jeg ikke kvalifiserer til medlemskort.



I stedet kan sånne som jeg høre på Latyrx, Blackalicous, Ugly Duckling, The Roots, De La Soul, Jurassic 5, Jungle Brothers, A Tribe Called Quest og Gang Starr uten ubehag og med god samvittighet.



Problemet går også andre veien; her forteller Laina Dawes hva som skjer når hun går på  System of a Down-konsert.