Om arbeidsmoral
Jeg sitter og funderer på arbeidsledighet, trygd, velferdsstat og markedsøkonomi, noe jeg strengt tatt ikke skjønner mye av. Unge Høyre-leder, Torbjørn Røe Isaksen meldte, både i intervju- og essayform i forrige fredags Morgenblad, sin bekymring for det store antall nordmenn som ikke deltar i arbeidslivet.
I intervjuet stiller Røe Isaksen seg spørsmål om det er mange i Norge som mottar trygd som reelt sett ikke trenger det, men kunne gått ut i arbeidslivet. Svaret han kommer fram til, er et åpenbart ja. Velferdsstaten er selv skyldig i denne utviklingen, ved at den bidrar til å stakkarsliggjøre folk, mener Røe Isaksen, og antyder at løsningen på problemet kan finnes i en mer markedsstyrt økonomi.
Det er mange ting som slår meg når jeg leser Røe Isaksens essay, men det som forundrer meg mest når vi diskuterer velferd og sysselsetting, er at det blir brukt to forskjellige typer retorikk; en for fattig og en for rik. Når vi snakker politisk om sysselsetting av arbeiderklassen, henter vi inn begreper som selvtillit, tilknytning, viktigheten av å være i aktivitet og å føle seg nyttig. Det er synd på de som ikke jobber, fordi de ikke får ta del i disse godene.
Når vi så skifter synsvinkel, og snakker om sysselsetting av folk med penger, forsvinner plutselig arbeidets adlende kraft. Da snakker vi mye heller om skattelette, momsreformer, frihandel og løsere regelverk, så det skal bli lettere å tjene mer. Arbeidets egenverdi eller viktigheten av å føle seg nyttig blir overhodet ikke nevnt i diskusjoner om arbeidere med høye lønninger. Rike folk jobber for penger, fattigfolk jobber for å få selvtillit. Sett på denne måten er det ganske morsomt og ikke rent lite ironisk at det er sistnevnte gruppe som utfører det vi anser som drittarbeid
Nå som det er ferietid får jeg lyst til å sitere Rage Against The Machine (og egentlig Bob Dylan):
I ain't gonna work on Maggie's farm no more.
I ain't gonna work for Maggie's brother no more
nah, I ain't gonna work for Maggie's brother no more
Well, he hands you a nickel
And he hands you a dime
And he asks you with a grin
If you're havin' a good time
Then he fines you every time you slam the door
I ain't gonna work for, nah
I ain't gonna work for Maggie's brother no more
For meg er det vanskelig å se motsetningen mellom fattige og rike som du tegner opp. Det er klart at arbeidet og pengene har mye å si for selvtilliten til de som er rike, på godt og ondt. Frihandel og avgiftspolitikk er minst like viktige for fattige som for folk med trygg inntekt.
Er du enig eller uenig i at arbeid, tilknytning og egen inntekt skaper selvtillit og et bedre liv?
He he. Et artig poeng, mene enig med Tor Andre. "Rike" trives jo gjerne i det arbeidet de har og jobber mye nettopp på grunn av at de oppfatter det som meningsfylt. For at disse skal fortsette å bruke sine evner så trenger de antakeligvis andre motivasjonsfaktorer enn mange av de som i dag er trygded - MEN; bare understreke at det er generaliseringer :-)
Enig! Det jeg mente, var bare at vi sjelden nevner arbeidets egenverdi når vi snakker om folk som tjener mye penger.
Arbeidet har for de aller fleste liten eller ingen egenverdi. Det høres kanskje litt brutalt ut, men etter 20 år i arbeidslivet e
For folk som faktisk jobber rævva av seg i lavtlønnsyrker, - med ukurant arbeidstid og store belastninger er det en meget fristende tanke å sette seg på trygd i stedet for å jobbe. Man ser at det kun gagner alle andre enn seg selv å stå i arbeid. Det hjelper iallefall ikke på selvtilliten å sitte i en slik bakevje, - uten mulighet til å velge videre utdannelse eller et annet yrke, - av økonomiske grunner. Selv om du går på jobben hver dag og gjør en samfunnsnyttig innsats og betaler din skatt er det da vanskelig å se arbeidets egenverdi. I Norge i dag er det visst bare kroner og øre som har noen verdi overhode. Uten er du null verdt.
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/124451
