Den siste triste historien
I huset der jeg vokste opp, bodde fire generasjoner Brustuen. Det var jeg, min mor, bestemor og oldemor, samt en onkel og bestefar. Olla, den eldste av oss, bød på nugatti fra teskje, grønn saft fra Sverige og spennende historier over kjøkkenbordet om tatere, krigen og livet før fjernsynet.
Jeg var nok litt pysete som barn, litt sånn tynn i huden. Da mamma gikk bort var det slett ingen selvfølge for meg at bestemor skulle ta meg under vingene. I en minnebok fra 1986, under rubrikken: ”Disse er glad i meg”, svarte jeg ”vet ikke,” og syns jo i ettertid dèt var litt unødvendig, men sånn var jeg nå en gang da jeg var ni.
Vi dro på ferie til slektninger, jeg tror det var sommeren året etter. Et bilde har brent seg fast som definerende øyeblikk. Mannen i familien tar i mot oss på tunet og hvisker i øret mitt; ”Nå må du ikke være til bry, Tonje.” Jeg bet tennene sammen, men den natta, etter at jeg hadde lagt meg, i øverste køye i en liten svensk stuga, var første gang jeg brøt sammen og gråt etter at mamma døde.
Inntil da hadde jeg skrudd av hovedkrana, for jeg trodde ikke jeg kunne stoppe hvis jeg først satte i gang. Jeg tenkte vel også at jeg ikke lenger hadde noen selvskreven plass her i verden, og hvis jeg skulle kunne være hjemme et sted, måtte jeg være minst mulig til bry. Først da noen ytret min verste frykt høyt, mistet jeg grepet på meg selv. Jeg var så ensom i den køyesenga, så liten og langt fra et hjem som ikke lenger fantes.
Med denne historien som bakteppe kan jeg endelig forstå endeliktet til vennskapet mellom oldemor og meg. En søndag ettermiddag, på sedvanlig besøk i første etasje, tok nemlig forholdet brått slutt. Hun lagde middag til slektninger som skulle komme på besøk, og funderte på hva hun skulle ha til dessert. Valget stod mellom to hermetikkbokser; enten pærer eller fersken. ”Jeg liker fersken best!,” kan jeg huske at jeg sa, håpefullt og bestemt. ”Det kan være det samme, du skal ikke spise her uansett,” svarte Olla, brysk i stemmen.
Mer skulle det ikke til før det ikke var koselig hos oldemor lenger. Etter dette stoppet de frivillige besøkene, jeg gikk bare ned når jeg måtte. Hun ville jo tydeligvis ikke ha meg der, og da skulle ikke jeg trenge meg på. Noen år senere døde hun, og da hadde jeg ikke en gang besøkt henne på sykehjemmet.
Oldemors avvisning den gangen fremstår i et klarere lys når bestemor forteller at det var heftig krangling mellom henne og hennes svigermor på den tiden. Jeg fikk visst så mye godis nede hos Olla at jeg ikke var sulten til middag hjemme. Så tippet det over en kveld, og oldemor lot meg få støyten for at Besta i hennes øyne nektet meg å være på besøk.
Så flink du er til å huske og til å formulere.
Jeg er forbauset over at noen kan lese en slik beretning og henge seg opp i forfatterens hukommelse og formuleringsevner.
Jeg får bare lyst til å klemme det lille barnet.
Trist, men sant. Som barn er vi fulle av vrangforestillinger som er helt reelle for oss fordi vi ut i fra våre forutsetninger ikke makter å se det store bildet. Noen av oss har det slik fortsatt.
Da jeg var liten skilte mamma og pappa seg. Retrospektivt kan jeg vel si at det var vel og bra, for pappa var ikke særlig grei å ha med å gjøre uansett. Men sånn som jeg så det da, så var min rolle like avgjørende i situasjonen som alle andres. Jeg var et problem - en ubehagelig påminnelse om et mislykket forhold. Jeg var en utgiftspost i et fattig hjem. En klamp om foten om du vil.
Moren min mente aldri bevisst å påføre meg denne oppfatningen (tvert imot så prøvde hun å skjerme meg så godt hun kunne), men som barn var jeg faktisk veldig kapabel til å legge to og to sammen.
Nå som jeg er voksen ser jeg fremdeles veldig godt logikken i regnestykket mitt: vanskeligheter + barn = enda vanskeligere. Som sagt tidligere; trist, men sant. Det eneste man kunne gjøre var å være til så lite bry som mulig, og ha ører og øyne åpne for potensielle problemer.
Mange år seinere, ble jeg invitert på julaften hos faren min, den nye samboeren hans og døtrene hennes.
Jeg takket selvfølgelig nei. Det ville ikke vært behagelig for dem, og det ville absolutt ikke vært behagelig for meg heller.
Den jula døde faren min av hjerneslag, på julaften, en stund etter at gavene var delt ut.
Eller... Det er faktisk ikke helt sant... Han døde, ble gjennoplivet og gikk i koma, og jeg dro på sykehuset for å besøke.
Så der var jeg da, 1. juledag på Moss sykehus med 1 stk. fremmed pappa i koma. I den lille tiden jeg hadde alene med ham fikk jeg hvertfall konstantert at, joda - det er pappa. Litt eldre og med slanger inn i kroppen, men definitivt han.
Jeg ble stående ved døren mens jeg strevde med å få et slags grep om situasjonen. Før jeg rakk det, kom døtrene til samboeren hans løpende inn i rommet og kastet seg oppå faren min mens de hulket og bar seg.
Å se to fremmede mennesker som ligger oppå den hjernedøde faren din og griner, er ganske merkelig... Særlig siden jeg ikke visste helt hva jeg skulle føle selv.
Så kom det en lege og hentet meg ut av rommet. Samtalen mellom meg og han var omtrent slik:
Lege: "Du er hans biologiske sønn ikke sant?"
Meg: "Ja"
Lege: "Fryktelig tragisk dette her, han har blitt hjernedød på grunn av mangel av oksygen til hjernen etter hjerneslaget, han ble gjennopplivet for sent"
Lege: "Det er nok desverre ikke noe håp for han uten kunstig åndedrett. Men..."
Meg: "Men?"
Lege: "Faren din hadde et donorkort! Det betyr at vi kan ta organene hans og gi dem til andre som trenger dem. Tid er essensiellt her. Vi trenger å koble ham fra og rulle ham inn på operasjonsbordet for å ta ut organene så fort som mulig. Men vi trenger din tillatelse til å koble ham fra respiratoren først"
Jeg svarte ja... Jeg ville jo ikke være til bry.
Så forsvant faren min, for godt.
Året etter døde bestefaren min på julaften, men det er en annen historie. Jeg vet ikke hva moralen er. "shit happens" kanskje? Uansett så skulle jeg ønske at det fantes et slags førerkort man måtte ta før man skaffer seg familie, de fleste ulykker skjer jo tross alt i hjemmt.
Uansett har jeg et slags julebudskap å komme med:
Hvis du der ute som leser dette har noe uoppgjort, eller noe du angrer på; finn deg noen skikkelig gode unnskyldninger til å ikke bry deg. Out of sight, out of mind, mye mer behagelig sånn. Faren min fikk det nesten til, men han knakk i sluttspurten.
oj, glemte nesten... From all of me to all of you, a very Disney christmas ;-)
Håper ikke det ble for langt Tonje, er ikke vant til å skrive blogg.
Det var en munnfull, må jeg si! Gurimalla. Å ta et sånt valg; det er jo sikkert det eneste riktige, hypotetisk sett og i etterpåklokskapens lys. Men det er sikkert en uhyggelig situasjon å være i. Kan ikke forestille meg en gang.
Men med dèt frafallet er det jo ikke så mange igjen til å ødelegge julestemningen i årene framover. Hell i uhell, eller hva? ;)
Det er bare å skrive, Jacob.Hvis du virkelig har skrivekløe kan du jo få deg en blogg selv, eller en nymotens BBS som du kanskje ville kalt det..
Njah... I etterkant skulle jeg mest ønske at jeg hadde sagt "Step off, fitter!". Så skulle jeg brukt en time eller to på å stappe chips oppi nesa hans.
Vil du ikke ha meg i bloggen? Skaffe meg min egen?? Avvisning! Oh the agony... :P
Du skriver bra og er på forsiden i dag.
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/458190
