Fire flagget
På vei hjem fra jobb i det øyeblikk da solen går ned, deler jeg og en HV-soldat en pussig opplevelse. Han firer flagget med pomp og prakt. Vi er alene, han ser ikke meg, men fører seg likevel som en praktsoldat med stiv beinføring, giv akt og honnør. Jeg ler, han oppdager meg. Jeg føler meg fjollete. Man ler normalt ikke helt for seg selv.
Men man trenger heller ikke drive teateroppvisning alene med flagget, tenker jeg og innbiller meg at han også skjønte at dette var merkelig og en liten stund var vi kanskje begge to pinlig berørt over å gjøre ting man ikke gjør alene, selv om vi egentlig hadde selskap i hverandre.
I morgen kveld skal jeg stille opp til flaggfiring og synge nasjonalsangen så han ikke føler seg så ensom på post.
Jeg har ofte tatt meg selv i å le når jeg er for meg selv, kanskje ikke høyt, men det er likevel flaut hvis jeg f.eks. er på trikken.
Bra du ikke var full og ville bli me'n hjem
En gang fikk jeg så latterkrampe på 37-bussen, helt for meg selv, at jeg måtte gå av på Harald Hårdrådes plass selv om jeg egentlig skulle være med til Vålerenga.
Jeg hadde hentet bilder, og bladde gjennom dem på bussen. Da ble jeg minnet om en episode jeg helt hadde glemt, fordi opptrinnet skjedde mens jeg var full: Etter å ha drukket flere flasker vin, fant en venninne og jeg en rød vaskebøtte over halvfull med tennissokker ute i oppgangen på hybelhuset vi bodde i(!). Alle var hvite med en rød og en blå stripe, men likevel var det (såvidt vi kunne se) bare umake par. Det hele var svært surrealistisk. Hun poserte med sokkene, og jeg fotograferte. Hvorpå vi altså glemte det hele, til jeg fremkalte filmen.
På bussturen startet det med små hikst i Grønlandsleiret, men allerede da vi svingte inn i Schweigaardsgate skrek jeg av latter. Tårene silte, og jeg måtte bare komme meg av bussen før noen ringte etter snille menn i hvite frakker.
Nå glemte jeg jo det jeg _egentlig_ skulle si: En gang var jeg på besøk hos kjæresten min i militærleiren på Porsangmoen. Jeg fikk bo på hans rom i befalsmessen, og spiste sammen med soldatene. Ved inngangen til matsalen hang det et bilde av kongen, som alle måtte hilse ærbødig til før de satte seg til bords. Jeg syntes det var så idiotisk at jeg nesten ikke klarte å få ned en bit (og jeg hilste selvfølgelig ikke til kongens portrett selv).
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/33922
