Spaltet.netCtrl+D

Jeg har hatt noen underlige jobber i mitt liv, men ikke engang konsultasjon av spådamer på teletorg kan måle seg med sommeren jeg tilbrakte på norskleir for amerikanske barn i Minnesota. Langt ute i skogen bodde vi, omgitt av ville dyr, ved et vann vi kalte Mjøsa, men som egentlig het Turtle Lake.

Alle måtte skifte til norske navn ved ankomst, og barna hadde bare lov til å ha med norsk musikk. Ved ankomst ble dollars vekslet inn i kroner som man kunne kjøpe firkløver, solo og knott for. Midt på dagen hadde vi kosetime og da lekte vi slå på ring, hauk og due, stiv heks og kanonball med 50 elleville barn.

De hadde en tre meter høy modell av en stavkirke og et stabbur som var transportert helt fra Vinstra. Vi sang på både norsk og samisk og lånte norske bøker og tegneserier i biblioteket. I løpet av sommeren rakk jeg å se ”Heftig og begeistret” fem ganger, og ble kurset i rosemaling og treskjæring, kunstarter som jeg fremdeles ikke behersker som ekte nordmenn tydeligvis burde.



En gang i uka hadde vi kjempenorsk-dag, og da måtte alle snakke norsk fra revelje til kveldsro. Det er ikke småtteri, skal jeg si deg, for 7-åringer som ikke har hørt et ord norsk før. Men klarte man det, fikk man en kule i rødt, hvitt og blått på navneskiltet sitt.

Det hendte det ble det full språkforvirring. En gang som vi gikk tur i skogen for å lære navn på dyr og blomster, kom ”Tore” på 12 løpende mot oss.

-Hey you guys, skrek han opphisset. –I just saw a giant moose! Skrekkslagen lurte jeg på hvordan jeg skulle redde gruppa mi fra verdens største morderelg og listet meg nervøst bort for å se på monsteret. Og der satt den, inni en morken trestamme; kjempemusa.

Ved måltider skulle man alltid være kjempenorsk, noe som bidro til små doser etterlengtet matfred. Maten skulle selvfølgelig også være autentisk, men jeg er ikke riktig sikker på hvor kokken fikk oppskriftene sine fra. Hvilke nordmenn spiser spinatsalat med dressing av pisket krem og jordbær? Men pannekakene smakte som hjemme, og på avslutningsbrunsjen hadde vi både jarlsbergost, lefse og røkelaks.



Ikke bare skulle barna lære språket, de skulle lære om kultur og samfunnsliv i tillegg. På ett av kveldsprogrammene hadde vi et opplegg hvor man kunne få innblikk i hvordan man bosetter seg i Norge; komplett med grensevakter, byråkrati og etterhvert en del løping og knuffing. Da kvelden var omme kunne barna avanserte begreper som fast opphold, arbeidstillatelse, UDI og statsborgerskap - og alle var enige om at det ikke var bare, bare å få innpass i vårt forjettede land.



Jeg hadde noen dager til overs etter jobben og ble med en venn til foreldrene hans i Wisconsin. Og jeg som trodde jeg skulle få et pusterom fra alt det norske tok grundig feil, for moren hans var en stolt norsk-amerikaner med huset fullt av antikviteter. Da jeg landet på Gardermoen, var det faktisk nesten som å komme til et nytt land- for selv om vi er selvgode her hjemme, så er vi fremdeles langt unna å nå opp til den romantiske og kjempe-norske visjonen som norsk-amerikanere har om oss. Heldigvis.