Spaltet.netCtrl+D

Bildene viser to episoder fra mine første leveår som jeg fremdeles husker krystallklart. På det ene er jeg fem år, det er julekveld og jeg er oppstaset i nydelig rosa amerikakjole. I lang tid, lengre enn jeg kunne forestille meg var mulig, hadde jeg siklet på en opptrekkshund som stod utstilt på samvirkelaget.

Plutselig, like før jul, var hunden borte. Mamma og tantene mine sa den var utsolgt, kjøpt av noen andre. Jeg var knust, kunne ikke glede meg over noe, hverken julekavalkade, marsipangriser eller sjokoladeboller ga meg noe som helst.

Så kom dagen. Jeg var spent, men ikke i storform. Håpet om en lykkelig jul hadde forsvunnet sammen med opptrekkshunden. På bildet kan du se meg i det øyeblikk da jeg åpner den første gaven og gjenoppdager gleden ved julen, en bittersøt opplevelse da jeg også skjønte at voksne folk kan lyve uten skrupler.

På det andre bildet er jeg dødelig trist. Lykke var min egen kalv; den fineste i hele fjøset, gyllent brun og blank i pelsen med de vakreste mørke øyne. Jeg stod opp klokka seks hver dag for å stelle henne. Men så ble Lykke syk og døde.

Jeg var utrøstelig og la friske blomster på graven hennes hver dag hele sommeren. Etter en stund ble hun glemt og minnet om henne bleknet i selskap med de andre kjæledyrene mine etter hvert som de også ble borte. Stakkars Lykke. Men kanskje var det til det beste for henne. Hadde hun overlevd, hadde hun kanskje ligget gjenglemt som biffstrimler i en eller annen fryser enda.