Heller barn enn voksne.
Èn ting vet jeg. Hvis jeg i framtiden skal utføre arbeide der jeg må forholde meg til kunder, skal de ikke være voksne. Voksne kunder er siste sort. Barn er mye greiere å ha med å gjøre, fordi de som regel forventer og godtar å bli oppdratt, selv av vilt fremmede. Prøver man å oppdra en voksen kunde, får man bare sure miner til takk.
På fritidsklubben der jeg jobbet, hendte det ofte at jeg stod i kiosken. Ved en anledning kom en frekk, liten jypling og bestilte mat med følgende strofe: -Gi meg en pizza, din hore. Da var det bare rett og rimelig at jeg nektet ham å kjøpe noe som helst før han hadde bedt om unnskyldning. Det tok et par uker, men han krøp til korset til slutt, da sulten skrek i tarmene. Noe lignende hadde ikke gått med en voksen kunde, mot dem må man bare være høflig, blid og profesjonell uansett hva de finner på av faenskap.
I tillegg er barn mye morsommere enn voksne. En gang kom en annen liten gutt og forlangte modig at jeg skulle gi ham gratis sjokolade. Da jeg nektet, truet han med å ransøke meg. En annen, selsom onsdag formiddag befant jeg meg plutselig maktesløs; omringet av en horde av femti illsinte unger som skrek taktfast: "Tonje er teit, Tonje er teit!", fordi jeg ikke ville starte diskoen midt i lekselesingen. Av og til er barnearbeid en utakknemlig affære, men aldri uten sine små, absurde gleder.
Noe av det underligste jeg opplevde med mine Grorud-barn, hendte en fredagskveld på kjøkkenet da to fjorten år gamle gutter spurte om jeg var kristen. -Nei, sa jeg. ?Muslim, da? Nei. -Jøde? Nei. -Katolikk, buddhist, hindu? Nei.
De ramset opp en imponerende rekke livssyn og religioner, husket til og med ateisme, satanisme og et par til av de mer obskure. -Men hva er du da?? spurte de fortvilet og forvirret til slutt. -Ingenting, sa jeg, og ble rammet av himmelfalne blikk fra to unge, bedårende menn som var sikre på at jeg kom fra en annen klode. ?Det går da ikke an, å ikke være noen ting, protesterte de, nesten i harnisk.
Det var som om de hadde spurt om hvilket kjønn jeg var, og jeg hadde svart at jeg verken var mann, dame eller midt i mellom. Kategorien "religion" var for dem så naturlig, så spikret i stein, at det ble umulig å forestille seg noe utenfor. Jeg liker å tro at jeg spritet opp livene deres litt den kvelden, men sannsynligvis har de allerede glemt både meg og religionsfriheten min. Jeg angrer derfor på at jeg ikke sa jeg bekjente meg til voodoo. Det kunne jeg sikkert brukt til min fordel i videre klubbarbeid.
Det var mye utrygghet å spore i dette innlegget. En desperat uvilje for ikke å strekke til, ikke være på høyden og ha full kontroll over situasjonen. Og selv når kontrollen er på din side, som i religionsdialogen virker det ikke som om det å være på høyden ikke er nok. Du streber etter å være enda høyere, i en slags superkontrollsituasjon hvor du i ettertid kan bevise, ikke nødvendigvis ovenfor deg selv, at du presterer. Og der tror jeg ordet som manglet kom: prestasjon. Et skummelt ord, spesielt når det kobles mot utrygghet; prestasjonsangst.
wow 12sn7 det var en dyp kommentar... jeg kunne ikke lese så mye inn i innlegget, men regner med at Frk Brustuen setter pris på din innsikt.
En gang var det en som kalte meg mongo når jeg jobbet på 7-eleven (nå skal det jo sies at jeg sikkert var det) og jeg nektet han og handle til han sa unnskyld. men han feiga ut og sladra til sjefen min. voksne kan være så barnslige noen ganger.
12sn7 har helt rett. Jeg er, som de fleste andre, fryktelig glad i å ha kontroll og livredd for ikke å prestere som best jeg kan. Jeg skjønner bare ikke hvordan han/hun kan lese det ut av akkurat denne posten.
Jeg setter pris på innsikten, så klart. Og lurer på hvordan den kan føre meg videre.
Du har nettopp lest hva jeg har skrevet og du har skrevet svar. Det har tatt noe tid, tid som du ellers ville brukt til andre ting. Disse andre tingene har du enten utsatt eller du kommer aldri til å gjøre dem. Det i seg selv høres kanskje ikke særlig imponerende ut, men hvis du tenker etter vil du oppdage at denne lille hendelsen har forandret livet ditt for alltid. Og samme hva du gjør så slipper du ikke unna, du kan aldri komme tilbake til punket du var før du leste det første innlegg mitt.
Alt du foretar deg i fremtiden er som følge av dette innlegget. Hva du foretar deg videre i kveld, hva du tenker og gjør i morgen, helt til din siste dag vil dette innlegget følge deg.
*Det* fører deg videre, men kontrollen har du gitt fra deg.
Er det du som sitter på kontrollen nå, da? I så fall; hvor vil du ha meg?
Hvis jeg sitter med kontrollen innebærer det et vanvittig stort ansvar for meg. Hva om du skader deg, eller enda verre dør, mens du fabulerer på om du har fri vilje. Vil det gjøre meg til et dårlig menneske -- et som skader andre?
Voodoo er ingen dum idee. Noen hver kunne trenge en virtuell en. Til bloggbruk.
Hi, hi, en liten 12sn7-dukke å pirke på! ;)
Mener du jeg ikke er sikker på om jeg har fri vilje?
Jeg vet ikke hva du er sikker på. Siden det kan virke som du er litt usikker selv, kan du jo forsøke å sortere tankene dine ved på få dem ned på papiret.
OK, det var et sleipt triks av meg. Au! Nå fikk jeg veldig vondt i angsten min -- om det var fordi jeg forsøkte å manøvrere deg eller fordi du stakk ei nål i dukka di, det vet bare du.
Tonje, jeg tror dette er en av gærningene som dukker opp som en bivirkning av å ha vært på teve. :D
For øvrig skal du være hjertlig velkommen til bydel fire :)
12sn7: Hvorfor ikke få en egen blogg, der alle vi nysgjerrige lesere kan få ta del i dine analyser av deg selv og andre utvalgte på regulær basis? Det kan til og med hende at du får innspill underveis, som vil hjelpe deg til å nå et enda høyere nivå av innsikt og kunnskap. Vi er mange hobbyanalytikere der ute som kan tenke oss å bidra ;o)
Forøvrig syns jeg utsagnet "..alt du foretar deg i framtiden er som følge av dette innlegget.." i beste fall vitner om en noe overdreven tro på egen påvirkningskraft.
Et klokt ord sier at på seg selv kjenner man andre, og sjelden har vel det vært mere sant enn i dette tilfellet..
Jeg har ikke spesielt stor tro på meg selv. (At noen lenger opp i denne bloggen kaller meg gærning styrker vel heller ikke akkurat den troen.) Men jeg har tro på at interaksjon mellom mennesker påvirker tanker og handlinger, av og til med katastrofalt utfall. Det sies nå og da at noen var på feil plass til feil tid, for eksempel ved at en møtende bil kom over i feil kjørebane. Når man tenker etter skal det ikke store tidligere hendelsen til for ikke å være på feil plass til feil tid. Et slikt scenario er selvfølgelig satt på spissen. Men av og til kan det være fornuftig å sette ting på spissen, om bare for å få en formening om hva som befinner seg en plass der i mellom, eller dagliglivet om du vil.
Det sies at vold avler vold. Jeg tror det ligger noe universalt i bunnen av dette: hendelser avler hendelser. En hendelse opptrer altså ikke alene, den har følger. Det tror jeg også dette innlegget har.
"?Det går da ikke an, å ikke være noen ting, protesterte de, nesten i harnisk."
Jeg istemmer. Mener du for alvor at du IKKE har et livssyn? Hvordan er dette isåfall mulig?
Joda, 12sn7, vi kan vel alle forenes om grunnprinsippene for menneskelig interaksjon. Det meste her i verden henger sammen, på en eller annen måte.. Jeg detter imidlertid litt av når du drar såpass bastante konklusjoner basert på akkurat dette blogginnlegget.
Det å blogge åpent og ærlig som seg selv, og dermed måtte stå 100% for det man skriver, synes jeg ikke vitner om verken prestasjonsangst eller utrygghet. Da krever det jo straks litt mindre å kommentere anonymt..
Jeg har ellers liten sans for personangrep og -karakteristikk som en del av en argumentasjon, og synes det vitner om liten respekt både for den som omtales (selv om vedkommende er anonym), og mediet i seg selv.
[sindig versjon]
Man trenger vel ikke nødvendigvis å bli ansett som bastant fordi man har en personlig mening om en eller flere ting? De fleste har vel divergerende meninger om eksempelvis kunst?
I dette tilfellet var det min høyst subjektive tolkning av en av Tonjes tekster jeg kommenterte. Som leser, tok jeg meg den friheten.
Det å skrive under med fullt navn og adresse trenger ikke å bety åpenhet og ærlighet, for å si det sånn. Men når det er sagt, hvorfor skulle ikke en blogger også føle utrygghet eller ha prestasjonsangst?
Når det gjelder det å være anonym så finnes det eksempler på at det kan være en forutsetning for å skrive om personlige ting, eller blogge som det nå kalles (akkurat som om det blir opphøyet av å få et annet navn). Folk gjorde det samme for over 10 år siden på usenet, det finnes til og med norske eksemplar av arten.
[/sindig versjon]
[rabiat versjon]
Det er vel faen meg ikke bastant å ha en mening om ett eller annet? Hva i helvete sier du til noen som mener noe om musikk eller annen dritt da? Hvis noen mener at en tulling som du liker er fullstendig på trynet så svarer du med: Jau, jau, det var bastant det, jau, bastant var det nå ja!
Er det så ut av ville helvete vanskelig å forstå at jeg uttaler meg som individ, som enkeltperson om hva jeg mener og føler om en sak, i dette tilfellet noe jævla skribleri. Trenger det å være så faens mye vanskeligere enn det?!
Anonym meg her og anonym meg der. Ræva mi!
[/rabiat versjon]
Ukulele: Jeg har jo selvfølgelig masse livssyn, har bare ikke bestemt meg for å være trofast mot en tradisjonell kategori enda.
12sn7: Jeg lurte bare på hvordan du kom fram til tolkningen din, jeg syns det er mange andre poster jeg har der du kan skaffe deg en slik tolkning, men ikke akkurat denne.
I tillegg lurer jeg på hva som er motivet ditt for å engasjere deg. Vil du hjelpe meg, sette meg på plass, eller bare få noe ut for din egen del?
Jeg tror jeg skjønner begge versjonene, men liker fortsatt den sindige best..
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/156982
