Spaltet.netCtrl+D

I går leste jeg på Dagbladet.no at sommeren er på vei, og at det hele denne uken skulle være mellom 15 og 20 grader. Jeg ble så glad at jeg fikk tårer i øynene, og det er ikke tull en gang. Jeg satt foran dataskjermen og gråt glade tårer, så stor var forventningen om lysere tider. Jeg tenkte på det nye skjørtet jeg håpefullt kjøpte på lørdag. Jeg drømte om piknik, solbriller og verandavin, om ferie- og skattepenger og alt det fine man kan bruke dem på.  

Så stod jeg forventningsfull opp i dag, klokka seks. Og ute er det fremdeles like kaldt, grått og vått som det var i går. Hvis sommeren er der ute, så gjemmer den seg godt. Men så er jo regn langt mer sommerlig enn snø og hagl, og det er i det minste noe. Det var bare ikke støvler og paraply jeg hadde gledet meg til skulle bytte skap-plass med skjerf og votter.

Denne vinteren har jammen vært lang og hard. Jeg har akkurat kommet meg helskinnet gjennom et kurs i organisasjonspsykologi, noe jeg på et tidspunkt fryktet skulle bli min bane. Nå er det bare en eksamen igjen i hele mitt liv, og så skal jeg sitte komplett alene i et helt år og skrive masteroppgave. Himmelsk, spennende og fullstendig ubrukelig. Eller, vi får nå se. Det var ingen som skjønte hva geitekillingen skulle med den evinnelige tellingen sin heller, før det nesten var for sent.

Tilbake til Storo senter på lørdag. Ikke et sted for svake hjerter. Vanligvis er vi både høflige og omsorgsfulle, men så snart det er mer enn fem samlet på et sted, akkompagnert av klingende kassaapperat, så forsvinner all oppdragelse.

Jeg står i kassakø på ICA. Tre køer bortenfor min er sjokoladehylla. Jenta foran meg roper til venninna si: -Heidi, ta med en stratos! Heidi hører ikke og forsvinner ut av syne. Byr noen av de som står rett ved siden av stratosen seg til å sende henne en? Neida, noe så latterlig. De står heller som struts, med hodet i sanden og later som de ikke er der. Stratos? Aldri hørt om. Hvaffornosierdu? Er det andre mennesker her?

Så kommer Heidi tilbake og roper til venninna si, hun som stod foran meg. Hun finner ikke isdisken, sier hun. Og nå er det faktisk en mann som tar mot til seg og forsøker å vise vei. Men Heidi er ikke bedre enn de andre fehodene, så borte vekk i sin egen verden er hun, at hun ikke enser at hun blir snakket til, selv om hun ser rett på han som forsøker å hjelpe. Det er nesten så man skulle tro at Asperger’s er den norske folkesykdommen.

Heldigvis er det noen som tør å bryte ut av den sløve dvalen. Her om dagen ga jenta bak disken på Deli meg et ekstra stempel på kaffekortet. -Fordi du er så søt, sa hun, og jeg måtte jo bare innrømme: -Ligemåde, for var det noen som var søt av oss to akkurat da, så var det hun og ikke jeg.

Petter på 13 er enda søtere enn Deli-dama og jeg sammenlagt. Han går på klubb fire ganger i uka, men spør likevel hvorfor vi ikke kan ha åpent på søndager også. –Da må du nesten spørre pappaen din om han kan komme og jobbe, sier sjefen. Petter blir stille, tenker hardt. -Å! Fordi dere voksne trenger en dag til å slappe av, utbryter han lurt og motbeviser kraftig at alle barn er egosentriske små monstre uten impulskontroll og manerer.

To timer tok det å skrive dette her, avbrutt av en weetabixtallerken og et par morgenaviser. Det regner fortsatt, men humøret er litt bedre. Kanskje er det like greit om sommeren lar vente på seg. Det håpefulle skjørtet var nok litt i trangeste laget og krever minst en uke til med weetabix-diett. Ikke har jeg penger, heller. Men deli-dama er søt, og det er håp for snille barn. Gjennombrudd er tross alt å foretrekke framfor sammenbrudd.